IKT-Norge

30.4.2013

Streik i bransjen – nytt mot gammelt

Med virkning fra 29. april har LO-forbundet EL&IT tatt ut 69 medlemmer i streik i Atea, og truer med å ta ut ytterligere 3000 i sympatistreik fra 7. mai, bl.a. i medlemsbedriftene Relacom og Eidsiva.

Streiken viser på en slående måte hvordan nytt og gammelt arbeidsliv er på kollisjonskurs.

 

I IKT-næringen er det færre enn 5 prosent av de ansatte som er omfattet av tariffavtaler. EL&IT har 91 medlemmer i Atea, og nå går de til streik for å tvinge igjennom at alle de 1650 ansatte i Atea skal få tariffavtale.  Det hører også med til historien at EL&IT i oktober 2012 hadde 161 medlemmer i Atea. 70 medlemmer har meldt seg ut de siste månedene.

 

Det hele synes å være en prinsippsak fra LO for å tvinge en uorganisert næring i kne. Gjennom mer enn 20 år er vår næring blitt fremstilt som en cowboybransje av LO, fordi vi ikke har tariffavtaler og fordi organiseringsgraden generelt er lav.

 

Paradokset er at i IKT-næringen spesielt – og i kunnskapsbedrifter generelt – har den enkelte ansatte mye makt. Det er ikke tariffavtaler som gir makt, det er mennesket og dets kompetanse. Det er mennesker og ikke maskiner som er den største ressursen. I en næring hvor man mangler opp mot 5 000 hoder, nytter det ikke å utnytte ansatte, eller gi dem dårlige vilkår. Da hopper de lett og elegant over til konkurrenten.

 

De siste 10 årene har IKT-bedrifter toppet kåringer over landets mest populære arbeidsplasser.  Vi snakker om meget sterke bedriftsdemokratier.  Uten de ansatte med på laget, er man dømt til å tape.

 

Andelen industriarbeidere har falt med over 30 prosent siden 1980, og trenden fortsetter. Organisasjonsgraden i privat sektor er nå 38 prosent. Størstedelen av LOs medlemmer jobber i offentlig sektor eller er pensjonert.

 

Dette har selvsagt gjort LO-forbundene som jobber mot privat sektor urolige og stadig mer desperate. Nå ønsker LO, på vegne av 91 medlemmer, å presse Atea som har 1750 ansatte, til å inngå tariffavtale. Fordi EL&IT står så svakt i Atea at denne streiken ikke får noen effekt, har EL&IT varslet en sympatistreik med rundt 3000 deltakere. Dette betyr at for hver person som streiker i Atea, skal 40 personer streike i sympati. Dette finner jeg helt urimelig og truende for selskapers rettsikkerhet. Vi må huske på at ingen har rett på tariffavtale i Norge. Man har en streikerett, men ikke en avtalerett.

 

Paradokset blir ekstra stort når en tariffavtale vil gi dårligere vilkår for de ansatte, enn den kollektive avtalen de ansatte har i dag. Da må man begynne å lure på hvem er til for hvem? Hvis EL&IT og LO tror at dette er metoden for å sikre fagbevegelsen stor støtte blant ansatte i IKT-næringen eller andre deler av det kunnskapsintensive næringslivet, kommer de til å bli skuffet.

 

Så kan man jo spørre seg om ikke Atea er vel stae som ikke kan godta en tariffavtale for  91 ansatte? Men igjen er det det nye arbeidslivet mot det gamle arbeidslivet som støter sammen. Atea har en kollektiv avtale om lønns- og arbeidsvilkår inngått med samtlige fagforeninger, også med EL&IT. Denne avtalen løper EL & IT nå vekk fra.  Og bordet fanger. Inngås det tariffavtale med 91 ansatte vil den gjelde for alle 1750 ansatte. Det er åpenbart at enhver arbeidsgiver er nødt til å opptre prinsipielt i en slik situasjon.

Det er heller ingen hjelp å  få fra arbeidsgiversiden. Systemet har over årtier bygget seg opp til en symbiose. Tvinger LO ved EL&IT igjennom en tariffavtale må bedriften forholde seg til en arbeidsgiverforening. I EL&ITs tilfelle vil det være NHO. Blir den ene sterk, så blir den andre sterk. LO og NHO som i forhandlinger ofte fremstår som “fiender” er paradoksalt nok svært avhengige av hverandre for å opprettholde sin gamle styrke. Til tross for at vi for lengst er over i kunnskapssamfunnet tviholder partene i arbeidslivet på det gamle industrisamfunnets instrumenter. Skal en kunnskapsbedrift kunne presses til å inngå avtaler som er i strid med kollektive avtaler inngått med de ansatte og som er i strid med de ansattes egne ønsker?


Arbeidslivet har viktige spilleregler som selvsagt skal følges, men vi må sørge for å ha et regelverk som også er oppdatert. Når arbeidslivet endrer seg, må også regelverket følge med. Kunnskapsnæringene har andre behov enn den gamle industrien. LO på sin side må snart innse at kunnskapssamfunnet har tatt over for industrisamfunnet og at man ikke kan bruke kjøttvekta til å presse seg inn med tariffavtaler, hvor det ikke er ønsket. LO har lenge kunnet kjøpe seg politisk makt og innflytelse, men den tid vil kanskje snart være forbi?

Kategorier: Hoffs hjørne

Kontaktperson:

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInShare on Google+