IKT-Norge

23.2.2017

Norges dilemma: Når nye teknologier fører til at nasjoner feiler

Av Kjartan Slette, co-founder og COO av Unacast og styremedlem i IKT-Norge.

Kronikken er opprinnelig publisert i Aftenposten, 19. februar.

Disruptiv teknologi forholder seg ikke til rett eller galt fordi disrupsjonens natur er å endre selve spillereglene.

I 1997 publiserte Harvard-professor og forretningsmann Clayton Christensen boken The Innovator’s Dilemma: When New Technologies Cause Great Firms to Fail. (Kortversjonen finner du online her) Bokens budskap fikk næringslivet til å stoppe opp og høre etter: Disrupsjon dreper de etablerte og ledende bedriftene i en gitt industri, selv om disse «gjør alt rett». Driver du en etablert, ledende bedrift i Norge bør du lese boken til Christensen. Driver du nasjonen Norge, er det et krav. Hvorfor?

Du kan gjøre alt rett og allikevel dø

Christensen undrer seg over hvordan bedrifter som er ledende i sin industri feiler, selv om de kontinuerlig investerer i innovasjon. Undringen forsterkes av at disse bedriftene typisk er langt bedre på inkrementelle (gradvis flere) produktforbedringer enn konkurrentene. De er også større og har mer kapital, flere ansatte og lavere produksjonskostnader. De har bedre relasjoner til leverandører, bedre distribusjon, bedre tilgang til kunder, bedre renommé og bedre teknologisk kunnskap.

Konklusjonen hans er at disse bedriftene ikke feiler fordi de blir passive eller arrogante.

De feiler heller ikke fordi de unngår risiko eller fordi de ikke henger med i hurtig teknologisk utvikling. Nei, de gjør alt rett og allikevel feiler de.

Hvorfor?

Usynlige, ubetydelig og ulønnsomme markeder

Disruptiv teknologi forholder seg ikke til rett eller galt. For disrupsjonens natur er å endre selve spillereglene. Christensen påpeker at disse endringene fremstår som delvis usynlige, som oftest ubetydelige og alltid ulønnsomme for de etablerte, ledende bedriftene og at de derfor ikke ses som viktige nok til å investere i. Jeg henviser til boken for dybdeanalysene, men grovt forenklet:

Over tid kan behovet for denne nye, nå synlige, betydelige og lønnsomme teknologien vokse til et punkt hvor tidligere ledende bedrifter og deres kompetanse og teknologi ikke lenger leder, men ligger bak, eller eksisterende teknologi erstattes fullt og helt.

Utfallet er det samme; nye selskaper har tatt over og eksisterende bedrifter feiler. Og ofte dør de. Eksempler fra dette påviser Christensen empirisk i industrier som spenner bredt fra produksjonen av disklagring til gravemaskiner. Mer aktuelle eksempler er mobilt internett vs. trådløst nett, skylagring vs. egne datasentre, selvkjørende og elektriske biler vs. menneskestyrte bensinbiler, 3D-printing vs. spesialiserte fabrikker. Christensen finner også eksempler innenfor utdanning og helse. Listen er lang, og den blir stadig lengre.

La oss snakke om oljen – igjen

Det er selvsagt olje, eller rettere sagt energiproduksjon, som er Norges etablerte og ledende industri, med over 40 prosent av Norges eksport. Her er vi ledende i å utvikle ny teknologi og presse kostnader ned slik at vi kan holde flere oljefelt lønnsomme i tvekamp med synkende oljepris. Den norske oljebransjen passer med andre ord godt inn i Christensen sin definisjon av en bedrift som er ledende i sin industri og som handler markedsøkonomisk logisk – i tillegg til å eie tilgangen til selve råvaren. En unik posisjon.

Så, vi gjør alt rett. Men disruptiv teknologi forholder seg som nevnt ikke til rett eller galt.

Hadde Norge vært et forskningsobjekt i Christensens bok hadde han påpekt at disrupsjonen ikke skjer innenfor rammene av oljebransjen. Den skjer i solkraft, i bølgekraft, i vindkraft eller i noe vi ennå ikke kjenner – i fornybar energi. Markeder som selv om de er synlige, allikevel er ubetydelige og også til dels ulønnsomme, ev. ikke lønnsomme nok, pr. i dag. Men som over tid vil produsere nok energi til en lavere pris enn oljen kan. Et lignende scenario ble beskrevet i denne kronikken fra Aftenposten tidligere i år, og også nylig i Teknisk Ukeblad.

Dobbelt farlig – en hengemyr av olje

Hvis for mye av norske investeringer er bundet opp i utbygging av oljefelt som kan ta 15 – 20 år fra letestart til første dråpe olje, hvor så investeringen skal tilbakebetales før de blir lønnsomme i en verden hvor oljeprisen synker, blir dette dobbelt farlig. Som referanse, i 2016 investerte Norge 233 milliarder kroner i forskjellige olje-initiativ, og én borebrønn kan koste mellom 50 og 300 millioner kroner.

Ikke bare vil andre nasjoner bygge opp kompetanse på alternative energikilder mens vi er fokusert på oljen, men vi vil i lang tid fortsette å nedbetale på teknologien som ble utkonkurrert. Det er som om Nokia skulle fortsette å være bundet til å produsere sin siste flaggskip-telefon n95 ti år etter at iPhone kom, eller at Kodak opprettholdt filmproduksjon og filmfremkalling år etter år – selv om ingen kunder etterspurte tjenesten lenger. For disse bedriftene var disrupsjonen i seg selv nær totalt ødeleggende. En fremtidig forpliktelse til å støtte utkonkurrerte produkter hadde vært døden. Jeg frykter Norge kan havne i akkurat denne situasjonen, hvis vi ikke nå aggressivt investerer i industrier og produkter som kan undergrave og utkonkurrere vår egen posisjon som oljenasjon.

Ja, kanskje jeg tar feil. Jeg er åpen for det.

Men hva om jeg ikke tar feil? Hva om du er del av det etablerte og ikke ser disrupsjonen som kommer? Hva om du er Nokia, Kodak, Blockbuster, Bang & Olufsen, Blackberry, Xerox, General Motors, Polaroid, Nortel, Myspace, Compaq, Lotus, Novell, Tower Records, Barnes & Noble, Yahoo, eller et annet av utallige selskaper på disrupsjonens kirkegård. Er du åpen for det?

Er du åpen for det, Erna?

For det er ikke nok å gjøre alt rett. Dét er Norges dilemma.

Kategorier: Nyheter

Kontaktperson:

Kommunikasjonsdirektør

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInShare on Google+