En felles aggressiv nabo,  svensk NATO-medlemsskap og en gryende norsk EU-debatt er tegn på at det er riktig og viktig med et tettere samarbeid mellom Norge og Sverige. Et tettere samarbeid er fornuftig både sikkerhetsmessig, økonomisk og for å få fart på det grønne skiftet.

Nylig var en rekke norske næringslivsaktører sammen med næringsminister og kronprinspar samlet i Stockholm og Göteborg for å møte svensk næringsliv og det offentlige Sverige. Hensikten var å forsterke samarbeidet mellom Norge og Sverige, spesielt innen teknologi og ny grønn næringsvirksomhet. TechSverige og IKT Norge ledet en work-shop med norske og svenske toppledere med tema:  Hvordan blir Sverige og Norge  bedre sammen? Hvordan sikrer vi hurtighet i det grønne skifte, næringsutvikling og digital suverenitet med en felles aggressiv nabo?

 

Store muligheter

Det er store muligheter og en del åpenbare fordeler med et tettere samarbeid mellom Norge og Sverige. Vårt felles utgangspunkt er svært godt: Vi har en geopolitisk viktig posisjon, stabile politiske system, en velutdannet befolkning, stor tillit mellom næringsliv, innbyggere og det offentlige og vi er langt framme når det gjelder å ta i bruk ny teknologi. I tillegg er Nordens økonomi den 12. største i hele verden. Vi har dessuten sterke bedrifter og miljøer innenfor tech-, it- og telekombransjen, som er preget av innovasjon og entreprenørskap. Derfor lykkes vi også – i hvert fall i en viss grad – å hevde oss i konkurransen om å tiltrekke oss både internasjonale talenter og investorer.

 

Dramatisk bakteppe … og noen utfordringer

Russlands invasjonskrig i Ukraina og direkte trusler mot Norge og Sverige har endret behovet for at vi må stå sammen om felles sikkerhet. Russland og Kinas avtale om samarbeid om AI og cyberkapasitet har endret behovet for at vi samarbeider om teknologiutvikling. Og FNs siste klimarapport som sier “kode rød” har satt press på oss om å samarbeide for felles bærekraftige, digitale løsninger.

Samtidig må vi innrømme at vi så langt ikke har klart å få ut potensialet som Norge og Sverige har sammen.  Mange forsøk på tettere samarbeide mellom landene våre har strandet av ulike årsaker, både politiske og mer strukturelle. Det er et paradoks at to så digitaliserte land ikke har kompatible betalingsløsninger. Sverige har Swish som ikke kan brukes i Norge, mens Norge har Vipps som ikke kan brukes i Sverige. Vi har utfordringer med offentlige id-systemer og personnummer, ulike systemer og klassifikasjoner knyttet til sikkerhetsklarering, deling av data over landegrensene for å ta noen problemstillinger som snarest bør ryddes av veien. Under COVID pandemien valgte vi ulike strategier, men  vi delte i alt for liten grad informasjon og erfaring mellom landene.

 

Vi må bli bedre sammen

Tilbake til mitt innledende spørsmål: Kan Norge og Sverige bli bedre sammen?

Svaret er et rungende ja, men vi må fjerne hindrene som finnes i dag.  Vi må legge til rette for et felles nordisk utdanningsløp, spesielt innen digitalisering og bærekraft. Vi må synkronisere kriterier og bruk av offentlige innkjøp på tvers av landegrensene for å stimulere til ny teknologi og nye bærekraftige løsninger. Vi må samarbeide om cybersikkerhet og se Norge og Sverige som en geografisk enhet med felles sikkerhetsklarering av personer og felles redundante løsninger. Vi må dele mer data over landegrensene ved å harmonisere datastruktur og felles prosjekter, og vi må harmonisere skatteregler og andre reguleringer rettet mot investorer og utenlandsk kompetent arbeidskraft.  Sammen må vi ta opp kampen mot andre regioner for å sikre ny vekst i den datadrevne økonomien og beskytte vår geografiske og digitale suverenitet.

Vi er på vei inn i en ny tid preget av større militær, politisk og økonomisk usikkerhet hvor teknologi blir fundamentalt for samfunnsutviklingen. Da må vi søke sammen for å stå sterkere, og Sverige er vår viktigste nabo. IKT Norge og TechSverige vil følge opp den norske og svenske regjeringen for å sikre at våre innspill blir tatt med i det videre arbeide for at Norge og Sverige blir bedre sammen.

 

Denne kronikken ble først publisert i Finansavisen.