Som interesseorganisasjon er statsbudsjettet alltid en stor hendelse. Høringene er vår arena. Der skal vi gi våre innspill og våre meninger om det budsjettet som er lagt frem. Årets høring i næringskomiteen var intet unntak.

Denne teksten var opprinnelig publisert i Finansavisen 14. november 2016.

Finansavisen 14. november 2016

Som direktør for næringsutvikling hos IKT-Norge, er det en av mine oppgaver å gi konkrete innspill til hvordan vi som tech-næring opplever innretningen på budsjettet. I år pekte vi på en merkverdighet som jeg tror få er klar over. Den posten som økte mest på næringsdelen av statsbudsjettet i 2017 er nettolønnsordningen for sjømenn – som økte fra 1, 9 milliarder til 2,1 milliarder, ja du leser riktig –  2,1 milliarder. Når denne posten får den største økningen, er det et uttrykk for at det er her Regjeringen vil satse mest i næringspolitikken?

Mitt innlegg startet med at jeg nevnte et IT-uttrykk; “Plattformen brenner”, og at handling nå er påkrevd. Jeg pekte på at nettolønnsordningen kan tyde på at de som politikere ikke har tatt innover seg virkeligheten vi lever i, men uten å gjøre dette til et hovedpoeng. I tillegg tok vi opp en rekke andre saker som nødvendigheten av en opsjonsordning for ansatteide bedrifter som gjør oss konkurransedyktige, og økning i antall IKT-studenter i utdanningen. Det var når spørsmålene kom, jeg ble overrasket. Samtlige spørsmål gikk på “ hva jeg hadde i mot sjøfolk?” Hvorfor blandet jeg meg inn i andres saker? Jeg understreket at jeg ikke har noe imot sjøfolk, men tok meg friheten til å påpeke at man må begynne å prioritere, og at årets statsbudsjett IKKE bærer preg av det.

Der og da opplevde jeg det nesten komisk, i etterkant er det mer tragikomisk. Jeg er skuffet over at man ikke vil prioritere. Med en nær fremtid der budsjettene ikke øker, er det den viktigste oppgaven til våre politikere –  de må kunne redusere noe for å satse på andre ting. Ole Brum-tesen er snart historie, også i Norge. Det går ikke lenger med “ja takk, begge deler”, man må ta et valg. Det har våre politikere ikke gjort de siste 20 årene. Det er nytt, og det er her vi som organisasjon, vi som gründere, og vi som næringslivsledere må trå til – det er vår plikt og gi våre politikere kompetanse til å ta informerte og gode valg for å sikre skatteinngang og en velferdsstat, også for våre barn og barnebarn.

Denne oppgaven er nå prekær, mest av alt på grunn av hurtigheten i endringene som digitalisering medfører. I tillegg har vi en eskalerende klimakrise, og en eldrebølge under oppseiling. Vi trenger modige politikere mer enn noen gang. Det betyr at vi er avhengig av å dra lasset sammen. Der pleier vi å være ganske gode i Norge –  så kanskje vi kan få bruk for et gammelt sjømannsuttrykk allikevel –  skippertak nå!

Lyst å se min opplevelse? Spol til 1.11 i videoen: http://tinyurl.com/zk3s5tk