Borgerlønn er bare en pen måte å godta arbeidsløshet. Den teknologiske revolusjonen kan - nå som før - skape minst like mange arbeidsplasser som den avskaffer.

Borgerlønn er en idé som bobler opp innimellom. Den fremmes ofte av politiske ytterkanter med ulike motiver. Noen vil gi opp «alle i arbeid» som mål og fjerne offentlig byråkrati til veiledning og kontroll. Andre håper at mange da vil hoppe av forbrukskarusellen og satse på et enkelt liv på landet. De tror at folk får større verdighet om de får en månedlig sjekk fra NAV uten spørsmål.

Også fra den digitale bransjen dukker det opp en entreprenør eller konsulent som tar til orde for dette. Kanskje for å understreke sin egen hype om at «verden er i endring, raskere og raskere». Nå kommer en ny runde i forbindelse med journalistene Sven Egil Omdal og Ingeborg Eliassen nye bok “Borgerlønn – idéen som endrer spillet”.

Arbeid er den enkeltes mulighet til å forsørge seg selv, bidra til verdiskapning og finansiere fellesskapet. Perspektivmeldingen viser at hvor mange som er i arbeid har stor betydning for vår evne til å finansiere velferdsstaten. Mange politiske virkemidler er derfor rettet inn mot å øke sysselsettingen. En borgerlønn vil virke i stikk motsatt retning.

Det er krevende å holde en stor del av befolkningen i arbeid til enhver tid. Andelen av de i yrkesaktiv alder som står utenfor jobb har økt de siste fem årene. Men borgerlønn betyr at en gir opp. Da bestikker samfunnet noen til å stå utenfor arbeidslivet uten at vi skal lage trøbbel for hverandre. De som strever mest i arbeidslivet vil skyves, mer eller mindre frivillig, over på på en slik ordning først.

Faksimile, Computerworld.

På begynnelsen av 30-tallet lanserte Keynes begrepet teknologisk arbeidsløshet. Han spådde at teknologien snart ville skape stor arbeidsløshet. Han tok feil i dette. (Han hadde rett i mange andre ting.) Teknologien har skapt langt flere arbeidsplasser enn den har avskaffet.

Det er lett å undervurdere dynamikken i økonomien. Det lettere å de arbeidsplassene som teknologien avskaffer, enn de nye den skaper. Men den nye teknologien trenger folk med nye ferdigheter og kunnskap. Store teknologiske gjennombrudd som strøm og bilmotorer brukte noen tiår på å utvikle infrastruktur og ny kunnskap for at oppfinnelsene skulle kunne utnyttes fullt ut og få stadig nye anvendelser.

I tillegg kommer en vekst-effekt: Når en kan produsere mer for mindre øker inntekten. Disse inntektene kommer tilbake til økonomien som ny etterspørsel, typisk etter tjenester. Effekten blir sterkere desto bedre gevinstene er fordelt. Dersom den nye teknologien i tillegg til å trenge færre lønnstakere, eies bare av et lite mindretall som betaler stadig mindre skatt vil vekst-effekten bli svakere. Her kan fordelingspolitikk både gi økt vekst og bedre fordeling.

En borgerlønn vil måtte bli lav. Den må samordnes med resten av trygdesystemet. Skal en som frivillig velger å stå utenfor arbeidslivet ha høyere støtte enn en som ufrivillig er det og aktivt søker arbeid? Isåfall hadde økonomien brutt sammen. Flere hadde gått i fattigdomsfella. Bedriftene ville manglet arbeidsfolk til mange nødvendige jobber. Samtidig ville flertallet neppe brukt stemmeretten sin slik at denne støtten ble særlig raus. Vi får lett et samfunn der et betydelig mindretall er gitt opp av flertallet. De får økonomisk støtte uten krav og kontroll, men heller ingen solidaritet og nye sjanser.

Internett vil fortsette å endre arbeidslivet. Å flytte fra der jobbene forsvinner til der de kommer blir hovedsaken både for den enkelte og for arbeidsmarkedspolitikken. Vi burde redusere kostnadene for den enkelte til å omstille seg. Samtidig må både de studerende og arbeidstakerne gis oppdatert kunnskap og ferdigheter. Bedre spredning av eierskap og innretning av skattesystemet vil kunne gi sterkere vekst-effekter til resten av økonomien.

Borgerlønn vil – gjennom utstøtning og lavere vekst – bare gjøre vondt verre.

Denne kommentaren ble opprinnelig publisert i Computerworld 7. august 2018.