Nå må debatten om delingsøkonomien dras et hakk videre, mener IKT-Norges Roger Schjerva. Han mener at vi må skille mellom vennetjenester og mer næringsretta virksomhet og at skattespørsmålet ikke er mer mystisk enn at de samme skattereglene som gjelder for ordinær næringsvirksomhet også vil gjelde for næring i delingsøkonomien.

Debatten har tatt av etter at VG tok med Kristin Skogen Lund på kjøretur med Uber i romjula. Noen argumenterer som om delingsøkonomien kan forsvinne helt bare hvis vi gjør et politisk vedtak. Andre mener at den er helt umulig å stoppe. Begge deler er feil. Den kan stoppes, men bare hvis en er villig til å ta på seg nye, upopulære reguleringer og kontroll mot forbrukerne som dessuten vil innebære at vi som samfunn går glipp av økonomiske gevinster knyttet til den nye teknologien. Jeg tviler på om noe politisk parti er villig til dette.

Mitt bidrag til debatten har vært gjengitt i Nettavisen her. Jeg har forsøkt å beskrive de samfunnsmessige gevinstene ved delingsøkonomien, at vi må skille mellom vennetjenester og mer næringsretta virksomhet og at skattespørsmålet ikke er mer mystisk enn at de samme skattereglene som gjelder for ordinær næringsvirksomhet også vil gjelde for næring i delingsøkonomien.

Men nå må debatten dras et hakk videre.

Her er mine fire første teser om delingsøkonomien:

Kanskje feil ord /Feil begrep?

Formidlingsøkonomi er trolig et bedre begrep enn delingsøkonomi, som er den direkte oversettelsen fra det engelske «sharing economy». Formidlingsøkonomi handler om at de som har noe raskere og enklere kan komme i kontakt med de som trenger noe og vice versa. Det er internett som formidler denne raskere og enklere kontakten. Strengt tatt bør begrepet delingsøkonomi bare brukes om den delen av formidlingsøkonomien som ikke handler og kjøp og salg, men mer har karakter av vennetjenester. Eksempel på vennetjeneste kan være at en tar med en passasjer mot å dele bensinutgiftene.

sharing economy

Trussel mot de etablerte – gevinst for samfunnet

At ressurser ikke blir stående ubrukt eller utnyttes bedre er selve kjernen i all økonomisk framgang. Formidlingsøkonomien ikke bare tilbyr dette, men tilbyr et så stort sprang i dette at de etablerte trues. Dette er ikke noe nytt.

Avishus og forlag har allerede merket sterkt press på sine (tradisjonelle) inntekter. Det er stadig færre som trengs som mellomledd mellom leseren og skriveren. Dette er selvsagt slitsomt for avishus og forlag, men at det trengs mindre arbeidskraft for å frembringe en tjeneste er per definisjon lønnsomt for samfunnet. Det nye er at vi vil se dette på stadig flere områder. Nå presses transportbransjen og overnattingsnæringen. Snart utleie av arbeidskraft og da ikke bare på manuelle tjenester som rengjøring, men også på spesial- og ledelsestjenester. «Management for hire» får ny mening. Kapital kan lånes ut direkte uten å gå veien om banker. Bare fantasien setter grenser for alt som kan tilbys gjennom formidlingsøkonomien. Gjenstander som ikke brukes blir brukt. Folk med restarbeidsevne mobiliseres.

Dette kommer ikke til å gå smertefritt for seg. Bedrifter vil gå over ende eller forandre seg kraftig. NHO og LOs makt vokser ut av mellomleddene mellom kunde og produkt. Disse mellomleddene – hotellorganisasjoner, drosjesentraler osv. – svinner nå hen. Menneskene vil fortsatt trenge organisering, men de store organisasjonene må omstille seg for å være relevante for dem.

Dette kommer ikke til å gå smertefritt for seg.

Den norske modellen har gitt oss et samfunn hvor innbyggerne trolig er de rikeste og likeste i verden. Den har vært til fordel for både arbeidstakere og arbeidsgivere. En sterk fagbevegelse og godt organiserte arbeidsgivere har begge vært forutsetninger for dette. At LO og NHO klarer å omstille seg er derfor viktig for oss alle.

Lik konkurranse må også bety lik skatt

Det har kommet voldsomme påstander om at aktørene i delingsøkonomien ikke betaler skatt, fra så ulike hold som hotellkongen Petter Stordalen og skatteaktivistene Tax Justice Network. Heldigvis avviser skattedirektøren dette. Han påpeker at det ikke er påvist noe mer svart arbeid innenfor delingsøkonomien enn andre steder.

I følge skattereglene skal all økonomisk aktivitet som «drives for egen regning og risiko, har et visst omfang, er egnet til å gå med overskudd over tid og tar sikte på en viss varighet» registrere seg som næringsvirksomhet.  Dersom skatteetaten kommer til at aktiviteten skal regnes som næringsvirksomhet, vil nettoinntekten etter fradrag av kostnader bli skattelagt med 25 prosent. Næringsdrivende som har bruttoinntekt over kr 50 000,- skal inngå i merverdiavgiftsregisteret.

Disse generelle reglene er gode nok for å skattelegge næringsdrivende i formidlingsøkonomien på samme måte som næringsdrivende andre steder. Derimot trengs det langt bedre veiledning overfor disse aktørene. For så langt har debatten nemlig forvirret mange bort fra de generelle reglene. Ikke minst trengs det rapporteringsplikt fra formidlingsaktørene. Formidlingsaktørene registrerer alle inntekter fra sine aktører. Med rapporteringsplikt vil skatteetaten få fullstendig oversikt over inntektene i bransjen. I mange tilfeller vil dette gi bedre innsyn og lettere kontrollmuligheter enn i den «gamle» økonomien.

Både han og Uber fortjener ros for å vise vei.

Skattedirektøren venter ikke på at Stortinget skal vedta en slik rapporteringsplikt. Han er i ferd med å inngå en avtale med Uber om dette. Både han og Uber fortjener ros for å vise vei.

Noen spesialregler i skattesystemet kan bli satt under større press. For eksempel er fritaket for skatt på inntekter av boligutleie så lenge du bor i halvparten av boligen selv allerede i dag en pussighet. At villaeiere kan leie ut rom skattefritt, mens det lokale hotellet har skatteplikt vil framstå tydeligere som urettferdig konkurranse jo flere som begynner med kortidsutleie.

En annen pussighet i skattesystemet som kan bli satt under større press, er den lave grensen for plikten til å registrere seg i momsregisteret. Denne grensen er satt så lav (50 000 kroner i omsetning) at staten taper skatteinntekter, rett og slett fordi fradraget for de næringsdrivendes kostnader overgår registrert moms fra deres markedsinntekter. Med mange nye, små næringsdrivende med store anskaffelseskostnader kan tapet for staten bli større. Samtidig kan plikten til momsregnskap være en betydelig administrativ byrde for små næringsdrivende.

Mange er opptatt av at Uber utnytter svakheter i den internasjonale skatteleggingen av bedrifter til å unngå beskatning av deler av sine inntekter. Dette er imidlertid ikke spesielt for internasjonale formidlingsaktører, men en utfordring med alle bedrifter som har grensekryssende transaksjoner. Norge arbeider med å forbedre både nasjonale og internasjonale skatteregler for å få bukt med dette problemet.

Fagbevegelsen må omstille seg og tilby freelanserne sosial trygghet

I årene fremover vil en større andel av arbeidstakerne komme til å bli frilansere (eller selvstendig næringsdrivende). Færre vil være fast ansatt. Ifølge Sara Horowitz, leder av Freelancers Union, arbeider nesten hver tredje som en uavhengig arbeider i USA – noe som tilsvarer 55 millioner mennesker – og tallet stiger. De har estimert at i 2020 vil mer enn 40 prosent av den amerikanske arbeidsstokken være frilansere i den forstand at de ikke er fast ansatt i en bedrift. Det er ingen grunn til å tro at denne utviklingen ikke også vil skje i Norge, om enn kanskje ikke med fullt så sterke utslag.

Vil folk slutte frivillig som fast ansatte arbeidstakere for å ha friheten til å bli sin egen herre som frilansere? Eller vil folk bli frilansere fordi de ikke har noe annet valg når bedriften deres sier opp fast ansatte og tilbyr dem jobb på oppdragsbasis? Begge deler kommer til å skje.

Formidlingsøkonomien er en sterk driver for at flere blir frilansere, men ikke den eneste. For næringslivet innebærer færre fast ansatte og flere frilansere redusert risiko mot store svingninger i etterspørsel og større fleksibilitet til å raskere tilpasse seg markedsendringer. Slik kan bedriftene bli mer økonomisk robuste.

Færre vil være fast ansatt.

På den annen side innebærer dette at risiko overføres fra bedriften til frilanseren. Det er her fagbevegelsen har en rolle å spille. Også frilansere trenger sosial trygghet. Også frilanssere trenger fordelene ved å være organisert.

Fagbevegelsen bør slutte å snakke om at frilansere «har løs tilknytning til arbeidslivet». Frilansere kan ha en meget sterk tilstedeværelse i arbeidslivet selv om de har forskjellige arbeidsgivere. Skal fagbevegelsen være relevant i framtida – og jeg håper på det – må den omstille seg kraftig. Istedenfor å lukke øynene og håpe at det går over bør fagbevegelsen begynne å organisere frilansere.

Lær av Freelancers Union i USA. Denne fagforeningen tilbyr sine medlemmer sosialforsikring, pensjonsavtale, helseforsikring, men bruker sin størrelse også til å forhandle fram rabatter på en rekke andre goder. De tilbyr juridisk rådgivning, standardkontrakter, skatteråd, ja alt som kan redusere de administrative byrdene for frilanserne. I tillegg tilbyr de et faglig og politisk fellesskap.

Spesielt om arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljøloven legger rammer for arbeidsgivers styringsrett overfor arbeidstaker. Loven har som formål å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon. Derfor har den en rekke regler om sikkerhet, arbeidstid, permisjoner, oppsigelser og ansettelser.

Freelansere omfattes ikke av loven. De forholder seg til oppdragsgivere som de kan si nei til, ikke arbeidsgivere som de innen visse rammer må si ja til. Dette forutsetter at de reelt sett ikke er i et arbeidstakerforhold. Da har freelanseren styringsrett over egen arbeidssituasjon. Frilanseren er ikke underlagt en arbeidsgivers ledelse og kontroll av arbeidet.

Freelansere omfattes ikke av loven.

Freelansere må som andre selvstendig næringsdrivende selv finne en god balanse mellom arbeid og fritid og ta ansvar for egen helse. Men også her kan fagbevegelsen ha en rolle å spille i form av å sikre at freelanserne er i et reelt oppdragsgiverforhold og i å veilede partene i gode arbeidsrutiner.