Regjeringen skal i 2017 levere en ny industrimelding til Stortinget. Skal melding ha aktualitet og framtidsperspektiv må den ha en bærende digital faktor. Den må peke retning og skape rammebetingelser for omskaping av tradisjonell industri, hente produksjon hjem og ikke minst skape ny vekst for Norge. I tillegg til å skape gode vekstvilkår for nye digitale selskaper, må regjeringen også levere på omstillingsvilkår for industri og tradisjonelt næringsliv. Riktignok kan ikke politikk løse alt, men rammebetingelser er vesentlig for å lykkes.

Kommentar på trykk i Finansavisen 2. januar 2017.

Industrien bidrar langt mer til norsk økonomi enn den direkte effekten på bruttonasjonalprodukt (BNP). Industrien trenger 9 prosent av arbeidsstyrken, men bidraget til norsk økonomi er langt sterkere både når det gjelder andel av eksportinntektene og andelen av de private forsknings- og utviklingskostnadene. Industrien har hatt høyere produktivitet enn resten av økonomien. Ikke minst er industrien en viktig del av den norske lønnsdannelsen, frontfagsmodellen.

Produktivitetsveksten har imidlertid ikke vært sterk nok til at vi har unngått en viss nedbygging av industriens andel av økonomien de siste tiårene. Norge møter konkurranse både fra lavkostland og fra land med mer avansert industri. En strategi for å beholde og styrke den tradisjonelle norske industribasen må i hovedsak handle om å få til sterkere produktivitsvekst. Sterkere produktivitetsvekst kan både oppveie særnorsk kostnadsulempe og styrke konkurransevnen overfor den mest avanserte industrien globalt. Det er derfor viktig å ikke svekke industriens andel av norsk økonomi.

I følge FNs UNCTAD sank industriens andel av BNP i alle europeiske land, unntatt Tyskland fra 2002 til 2013. I Norge sank den fra 10 til 7 prosent. Nedgangen var også sterk i industrilandet Sverige, fra 21 prosent til 16 prosent. I Tyskland gikk andelen opp fra 21 til 22 prosent.

I denne perioden har Tyskland hatt omfattende politiske initiativer og samarbeid mellom myndigheter, bedriftene og fagbevegelsen for å bedre konkurranseevnen generelt og for å satse på rask digitalisering av industrien spesielt. Det er interessant å studere nøye politiske og industrielle grep som gjør at Tyskland har lykkes. Suksessen ligger blant annet i en omfattende digitaliseringssatsing, kjent som Industrie 4.0.

Storbritannia og andre europeiske land har også igangsatt “advanced manufacturing” programmer uten at de har klart å snu trenden med at industriens andel av BNP synker. Det er naturlige årsaker til dette. For det første kom disse senere i gang og med mindre størrelse på innsatsen. For det andre har de i mindre grad kombinert slike teknologiløft-programmer med et bredt reformprogram for omstilling og bedret konkurranseevne.

Norge har riktignok lite avansert industri, men en rapport IROS Group har laget på oppdrag fra Nordisk Ministerråd forteller samtidig at Norge kommer dårligst ut på hvor sterkt den nasjonale industripolitikken fokuserer på digitalisering og automatisering. Det inntrykket kan næringsministeren nå rette opp, og nettopp her bør hun se til Tysklands politiske grep. De scorer ikke overraskende høyest i samme kartlegging. Det antyder at en bevisst industripolitikk har betydning.

Etterhvert har de fleste europeiske land utviklet politiske planer for digitalisering av industrien. Så langt har Norge ikke det. Den svake politiske bevisstheten har sin parallell hos lederne i industrien. Siemens og Norsk Industri sin undersøkelse fra våren 2016 viste at selv om to tredeler av industrilederne erkjente at digitalisering vil være kritisk for deres konkurranseevne, så oppga bare en en tredel at de hadde en strategi for digitalisering.

Det er behov for en politisk strategi med noen tunge virkemidler som styrker mulighetene og rammevilkårene, som kan vekke oppmerksomheten til både de digitale og de tradisjonelle industribedriftene og samtidig bygge opp under et godt omdømme for norsk industri. IKT-Norge mener regjeringen må levere en industrimelding som:

• Styrker fagskole- og yrkesutdanningene og levere fagarbeidere for fremtiden. Lav utdanningskapasitet av IKT-eksperter hemmer videre digital vekst i Norge.

• Selskapsskatten må reduseres til nordisk nivå for å gjøre det attraktivt for norske bedrifter å investere i ny teknologi. Lavt investeringsnivå setter fornuftige digitale prosjekter på vent

• Forsknings- og utviklingsinnsatsen må målrettes mot industriens faktiske behov. Innovasjonsfasen som ligger mellom forskning og kommersialisering er kritisk.

• Informasjonssikkerhet er en av bærebjelkene i digitalisering av prosesser og samfunnet som helhet, og må være sentralt element i fagkompetanse, profesjoner, teknologi og hvordan teknologien tas i bruk.

• Svakt omfang av felles standarder innenfor digital industri leder til parallell utvikling av systemer som ikke er kompatible. Internasjonale standarder er et premiss for å lykkes.

• En solid bredbåndsinfrastruktur er et betydelig konkurransefortrinn for et Industri 4.0 på norsk. En nasjonal graveforskrift ville styrket omfanget og tempoet i utbygging.

• Industrielle datasentre for sikker lagring av data basert på fornybar energi i Norge bør inkluderes i en nasjonal industristrategi, men kommunene må fratas adgang til å anvende verk og bruk-regelen på datasentrene.