IKT-Norge

Gjesteblogger kommenterer

«Digitale fristelser krever selvkontroll»

3.4.2017

Skrevet av

Denne kommentaren ble først publisert på «En rektors bekjennelser» av Bjørn Bolstad som er rektor ved Ringstabekk skole i Bærum.

Bør elever lære å håndtere digitale fristelser på samme måten som de lærer å svømme og sykle? Bør skoler forby elevene å bruke mobiltelefon?

Mobiltelefonen er (nesten) en del av kroppen til moderne mennesker. Det kan virke som om dagens ungdom heller gir fra seg den ene armen enn å være uten mobiltelefon. Noen skoler innfører forbud mot mobiltelefoner mens andre mener dette er å gå baklengs inn i fremtiden.

På skolen jeg leder har alle elever hver sitt læringsbrett, en iPad som de bruker i opplæringen. Og med disse digitale «dingsene» følger det digitale fristelser. Vi drøfter derfor hvordan vi kan trene elevene i å motstå fristelser som spill, Snapchat o.a. Foreldrene på skolen vår har også spurt seg (og oss) hvordan vi kan hindre at elevene blir forstyrret av alle mulighetene det digitale brettet gir. Hvis du tror at elever ikke blir forstyrret når de jobber på digitale plattformer, anbefaler jeg deg å snakke med elevene. Det har vi gjort.

Elevene er helt ærlige og sier at de blir forstyrret, ja. De blir lett forstyrret på skolen og når de jobber med skolearbeid hjemme også – av meldinger og snapchat, spill og nettsider osv. For de digitale «dingsene» som skoler og foreldre har utstyrt dem med, er både nyttige «verktøy» og en skikkelig «godtepose» av underholdning og kommunikasjon. Og det er i møtet med denne «godteposen» at voksne velger ulike strategier, både som foreldre og som skole. Noen skoler innfører mobilforbud, andre skoler velger tekniske begrensninger og filtre mens noen skoler satser på tydelige klasseledelse som hjelper elevene til selv å ta ansvar.

Det er åpenbart at vi (altså de voksne) må hjelpe elevene til å utvikle selvdisiplin (eller selvregulering som vi skolefolk gjerne snakker om). Den digitale virkeligheten kommer ikke til å forsvinne, og dagens elever må lære seg å håndtere denne virkeligheten. Derfor kan ikke skolen holde alt digitalt ute av klasserommet. Og dagens ungdom bør utvikle en bedre selvdisiplin ovenfor digitale «godteposer» enn det dagens studenter og voksne viser. Legg merke til hva som skjer på folks skjermer på en forelesning eller et møte, så skjønner du hva jeg mener: også voksne, inkludert meg selv, har også vanskelig for å fokusere på en ting om gangen når vi sitter med et digitalt redskap mellom hendene. Og da er det ikke rart at elevene også synes dette er vanskelig. «Vi er jo bare 14 år,» sa en av elevene til meg, og det forklarer jo en god del.

Og det er da jeg spør meg selv om elevene bør trene digital selvkontroll på samme måte som de lærer å svømme og å sykle i trafikken – gradvis.

Ingen slipper en 5-åring som skal lære å sykle uten støttehjul, rett ut i trafikken. De fleste vil vente med det til ungen har syklet lenge. Og jeg vet heller ikke om noen som starter med å kaste ungen ut på dypt vann når hun skal lære å svømme. Men gjør vi det digitalt? Slipper vi elevene rett ut i den digitale «trafikken» før de vet hvordan de skal oppføre seg der? Ikke nødvendigvis. Mange er sikkert flinke til å hjelpe barn og unge til å utvikle digital «trafikkforståelse», men jeg tror vi kan bli mye flinkere til dette, i alle fall på skolen jeg leder, som er den virkeligheten jeg kjenner best.

På 15 av skolene i Bærum Kommune disponerer alle elever hvert sitt læringsbrett og kommunen har etablert ulike regler for ulike klassetrinn. De yngste elevene har ikke tilgang til AppStore og kan dermed ikke selv laste ned apper. Altså en teknisk sperre: elevene slipper ikke ut i «trafikken» på egen hånd, men får bare «sykle» rundt i den digitale bakgården bak høye og trygge gjerder. Skolen kontrollerer hvilke apper elevene har tilgang til. (At noen elever klarer å komme seg rundt sperrene er et argument for at tekniske sperrer ikke er nok i seg selv).

Men når elevene begynner på ungdomstrinnet, åpnes hele verden: Da kan de selv laste ned det de ønsker, og lærerne må både være «politi» i timene og samtidig trene elevene i fornuftig nettbruk, digital folkeskikk osv. Det er her jeg savner en mellomting eller en gradvis tilnærming, en som gir elevene mulighet til å trene på det de skal utvikle.

Hva gjør barn og ungdom som lærer å stupe eller å sykle – eller matematikk? Jo de trener seg på stadig vanskeligere utfordringer. Når du behersker å stupe fra 1-meter´n, kan du prøve deg på 3-meter´n. Når du behersker dette, får du prøve deg på 5-meter´n osv. Motivasjonen for å mestre noe ligger bl.a. i at man får lov til å prøve seg på nye utfordringer. Vi bærer i oss en trang til å klare stadig vanskeligere utfordringer, og vi opplever mestring når utfordringene blir gradvis vanskeligere. Enhver lærer vet dette og utnytter det i undervisningen.

Men i den digitale virkeligheten ser det ut som om det fungerer motsatt. Er det slik at elevene på en gang får fri tilgang til alle «nivåer» og muligheter og så må skoler (eller foreldre) begrense deres frihet når de viser at de ikke mestrer den friheten de får? Jeg tror det er denne «omvendte» tilnærmingen som gjør at noen argumenterer for mobilforbud, tekniske sperrer o.l. For meg ser det ut som om elevene i en digital hverdag ikke får mulighet til å oppleve at de mestrer et nivå og at belønningen for det er adgang til neste nivå, men tvert imot at de får fri tilgang til alle nivåer og så blir de straffet hvis de ikke mestrer det. I dataspill-verden (altså «inne i» den digitale «godsteposen») er det nivåer man må mestre før man kommer til neste nivå, men det samme prinsippet ser ikke ut til å gjelde for selve bruken av digitale dingser.

Kunne elevene møtt en virkelighet der de gradvis får øve seg i digital selvkontroll og når de viser at de mestrer en utfordring, kan de få en vanskeligere utfordring? Jeg vet ikke om det er teknisk mulig. Men siden det er slik vi mennesker fungerer: at vi gradvis utvider våre ferdigheter og vår ansvarlighet, er det kanskje ikke det lureste vi gjør å gi ungdom på ungdomsskole og videregående skole full tilgang til alle fristelsene i den digitale «godteposen» på en gang. Kanskje de burde fått anledning til å øve seg og til å vise hva de mestrer av digital frihet slik at de etter hvert kan få større frihet.

Da vil spørsmålet om det er lurt eller tullete å innføre mobilforbud eller andre digitale regler på skolene bli uvesentlig. Det er ingen som foreslår at alle i stupeklubben skal få forbud mot å stupe fra 10-meter´n. Men alle skjønner at nybegynnerne ikke skal starte der oppe. For mennesker er ikke født med digital selvkontroll. Bare se hvordan voksne forholder seg til digitale fristelser så skjønner du det.

Nå tenker du kanskje at det er dette gode klasseledere og fornuftige foreldre gjør: de regulerer elevens tilgang til «godteposen». Og det er riktig, kjære leser, men da snakker vi ikke om selvkontroll og selvregulering, men om ytre regulering. For selvregulering og selvkontroll er noe annet enn ytre kontroll. Bare tenk på deg seg som bilfører. Har du selvkontroll som sjåfør eller lar du deg bare kontrollere av trussel om straff? I trafikken er vi regulert av regler. bl.a. fartsgrenser. Hvis alle bilførere hadde vært selvregulerte og hatt god selvkontroll, hadde vi ikke trengt fartsgrenser. Da ville vi faktisk tilpasset farten etter forholdene – slik veitrafikkloven pålegger oss. Heldigvis har de fleste av oss som fortsatt styrer bilen selv, utviklet en god balanse mellom selvkontroll og lydighet. Det er det elevene må utvikle i forhold til den digitale «godteposen». Og da hjelper det ikke med forbud, men jeg vet heller ikke om det hjelper med full frihet.

God helg!

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInShare on Google+