DNs artikkelserie om Norsk Digital Læringsarena (NDLA) reiser en viktig debatt om innovasjon og mangfold i valget av læremidler. NDLA har eksistert i 10 år for videregående opplæring med 70 millioner i årlige subsidier. Samme modell planlegges nå for grunnskolen. Samtidig arbeider regjeringen med en strategi for digital fremtidslæring.

Fra Dagens Næringsliv 28. desember 2016

De med aller størst aksjer i skolen, lærerne og elevene, ønsker større mangfold og valgfrihet av digitale læremidler. Det er et ønske norske politikere bør lytte til og kan innfri på. Hvert år bevilges det direkte ressurser til kjøp av læremidler for elevene og disse midlene kan styres.

Oppskriften er enkel og velprøvd, men krever nasjonal og lokal politisk handling. I Danmark har stat og kommune sammen investert 1,5 milliarder i en felles digitaliseringssatsing for skolene. Kommunene som skoleeier har ansvar for infrastruktur, og staten har laget en fondsordning med refusjon for kjøp av digitale læremidler. I Danmark er kommunenes organisasjon med på den nasjonale satsingen.

I Danmark har staten bidratt med en halv milliard til det digitale læremiddelfondet, og det stilles strenge krav om at læremidlene skal innfri kompetansemål og sikre interaktivitet. Det gir trygghet for lærere om at det de bruker har kvalitet. Det er kommunene og lærerne som velger læremidler og kjøper disse mot refusjon. Det er altså ikke staten som bestemmer hva skolene skal bruke slik KS hevder. En slik ordning sikrer konkurranse, mangfold, innovasjon og kvalitet. Og nettopp derfor har IKT-Norge over flere år foreslått en tilsvarende ordning også i Norge.

KS argumenterer i sin kronikk med at NDLA har gitt skolene valgfrihet og argumenterer for at det ikke er økonomiske rammer for å kjøpe inn flere ulike læreverk. Her skyter de seg selv i foten. I dag har fylkene selv redusert valgfriheten ved å nappe ut 20 prosent av investeringsmidlene i et offentlig utviklingsprosjekt, NDLA. Hadde pengene til læremidler vært brukt fritt med like konkurranseregler for alle ville skolene kunne velge fra et bredere spekter av læremidler. I dag reduseres rammene for å kjøpe ulike læreverk og dermed også valgfriheten. Med NDLA blir det mindre mangfold og dermed mindre valgfrihet for skolene. Skolene ender opp med ett digitalt alternativ de ikke selv har valgt. Det må derfor være et aktuelt tema å avvikle eller konkurranseutsette NDLA.

Norske leverandører av digitale læremidler kan i dag tilby både standardiserte og adaptive læremidler for alle fag på alle nivå. Men når fylkene selv er blitt tilbydere strupes det norske markedet. Tilbydere av digitale læremidler leverer ikke til NDLA i dag fordi premissene for å levere er kannibalisering av eget marked.

Med kognitiv og adaptiv teknologi kan vi skreddersy og tilpasse læringen til hver enkelt elev. Slik kan vi sørge for at teknologi gir alle elever bedre forutsetninger for å lykkes med læring i alle fag. Dessverre får ikke elevene og lærerne denne muligheten i dag, fordi markedsmekanismene ikke fungerer. Teknologi i seg selv skaper derimot ikke magi for læring. Det er i kombinasjon med trygge digitale pedagoger og godt digitalt innhold de gode læringsopplevelsene og -resultatene skapes.

Kartlegginger viser at det er store digitale skiller i norsk skole, lærere mangler digital kompetanse og utstyr brukes minimalt. Det betyr at elever og lærere går glipp av digitale læringsmuligheter. Alle skoler må gjøres om til gode digitale arbeidsplasser med tilstrekkelig infrastruktur, gode digitale læremidler som gjør at elevene får tilpasset opplæring og ikke minst et digitalt kompetanseløft for lærere og skoleledere.

Elever, lærere og bransje slår nå alarm, og det bør politikerne lytte til. Den danske modellen som tar i bruk mangfoldet og et forpliktende samarbeid mellom kommune og stat er derfor en løsning som bør kopieres også i Norge.