Mye er bra, sett fra den digitale næringen i statsbudsjettet. Men for landet er ikke dette nok til å kunne trygge framtida.

– Men Finansminister, er dette nok, spurte Dagsrevyens Olav Gran-Olsson hver gang, uansett hvor harde innstramminger Regjeringen foreslo. Det var slutten av 80-tallet og opprydding etter jappetiden og håndtering av en voksende finanskrise. Konkurranseevnen var svak. Vi har alle en månedslønn for mye, sa Gro i nyttårstalen. Et brutalt budskap, men det var omstilling som gjaldt. Da lyktes vi med det gjennom et felles løft.

De aller fleste erkjenner at Norge må gjennom en ny omstilling. Det blir mindre olje å leve av. Det må skapes nye arbeidsplasser. For å redde klima må vi produsere og forbruke på andre måter enn før. De fleste har også fått med seg at vi må jobbe smartere, og helst smartere enn andre land, om vi skal klare å beholde både høye lønninger og en raus velferdsstat.

Digitalisering er både en av årsaken til omstilling og en av de viktigste virkemidlene for å få til omstilling i praksis. Den digitale næringen i Norge hadde ikke stor etterspørsel fra olje og gass før 2015. Oljeprisfallet endret dette. Presset på å få ned kostnader satte fart i digitaliseringa i petroleumsnæringen. Andre næringer motiverer sin digitalisering fordi digitalisering gir bedre produkter og mer fornøyde kunder. Industrielle prosesser gjør store sprang på forbedret vedlikehold og mer skreddersydde produkter, gjennom data som fanges opp i sensorer og analyseres.

Statsbudsjettet påvirker en stor andel av inntekts- og utgiftsstrømmene i landet. Hjelper statsbudsjettet til med et kraftig videre skyv inn i den tøffe omstillingen av økonomien som trengs?

Det er noen positive bidrag ligger der. Redusert selskapsskatt vil gjøre flere investeringsprosjekter lønnsomme etter skatt. Etter flere år med nedtrapping av denne skatten ser vi at investeringene i bedriftene tar seg opp. Det er leit hvis Arbeiderpartiet – som faktisk satte i gang arbeidet med lavere i selskapsskatt i Stoltenberg-regjeringen – nå hopper av videre tilpasning til et nordisk nivå på selskapsskatten.

Flere av postene i det såkalte næringspolitiske virkemiddelapparatet – Innovasjon Norge og næringsretta forskning – får bra påfyll med penger. Noen av disse tiltakene vil trolig også utløse private investeringer og ny teknologi. Men dette er uansett små beløp som påvirker en liten andel av næringslivet.

Det blir mer å gjøre. Offentlig sektor er i et digitalt hamskifte. Bestillingene til nye digitale satsinger neste år oppsummeres til 1,7 milliarder kroner. Det er “all time high”. Men er dette nok? Digitaliseringstempoet er høyt også i andre land. Det store grepet for samordning og helhet, kom heller ikke i år. Et negativt bidrag fra Regjeringen er at de igjen forsøker seg på et kutt i støtten til utbygging av bredbånd.

Den viktigste forbedringen i rammevilkår er at selskapsskatten justeres videre ned. Økt skatterabatt på aksjer kan bidra til at mer norsk, privat formue blir plassert i næringslivet. På den negative siden tar vi med at budsjettet varsler et forslag om særskatt på digitale plattformselskaper neste høst. Regjeringen benytter heller ikke anledningen til å forbedre opsjonsordningen, slik at dette virkemiddelet blir enklere å bruke for oppstartsselskaper som har høyt potensiale for å få god inntjening, men fortsatt har svak likviditet.

Budsjettets virkninger på næringslivet på lang sikt er jeg mest bekymret over. Finansministeren har fått en gave til budsjettet på 6,7 milliarder kroner som skyldes at 5 år med oppsamlede klimakvoter selges neste år. Dette er i hovedsak engangsinntekt. Beløpet bidrar til å blåse opp nesten alle utgiftsposter i budsjettet, men økningene må finansieres på annen måte i 2020. Her vil det ligge et ekstra press for å enten øke skattene eller øke oljepengebruken.

Det er stor avstand mellom det politikerne sier om behovet for omstilling og hvordan dette følges opp i statsbudsjettet. Her er det ikke høye rop etter omstilling, men “business as usual”. Framtida krever mer av oss. Finansminister, dette er ikke nok.

Denne kronikken ble opprinnelig publisert i Computerworld 25.10.2018.