Den nye, lille yndlingen på tech-himmelen; Fintech, har på bare et par år vokst ut av barneskoene og blitt en omsvermet ungdom som krever sin plass ved de voksnes bord.

Hvis vi analyserer endringen bransjen på få år har gjennomgått, ser vi noen tydelige tendenser.

Det karikerte bildet av fintech som en vekt med to skåler – mektige banker på den ene siden, og hjelpeløse startups på den andre, er heldigvis død og begravd. En av de største endringene i bransjen de siste par årene er det sterke vevet som nå finnes mellom finansinstitusjoner og teknologiselskaper. Aktørene flettes sammen i teknologisamarbeid, kommersielt samarbeid, som kunde, leverandør og distributør av hverandre. Finansinstitusjoner blir teknologiselskaper, teknologiselskaper blir finansinstitusjoner. Holdningsendringen er basert på forståelsen om at hvert enkelt selskap kun kan styrke sin posisjon gjennom samarbeid med andre.

Fintech bransjen er omfattet av et mer krevende regelverk enn noen andre digitale næringer. Reglene følger tjenestene – ikke størrelsen på selskapene, og det betyr at de samme kravene som stilles til store banker, stilles til små oppstartsselskaper. Samtidig er det nettopp nye regler og et ambisiøst Brüssel som driver frem innovasjon og omstilling i finansbransjen og baner vei for nye aktører. 2018 blir et viktig år, med innføring av to nye EU direktiver som får store konsekvenser for bransjen. Den nye personvernforordningen, GDPR, stiller nye krav til hvordan bedrifter behandler personopplysninger, og styrker rettighetene vi har til våre egne data. Betalingsdirektivet PSD2 stiller krav til at banker gir tredjeparter tilgang til kundenes kontodata (med kundens samtykke). Disse to regelverkene gir mer makt til forbrukerne, og åpner for sterk konkurranse på det som inntil nylig var de store finanskjempenes domene.

For å hjelpe små aktører gjennom den regulatoriske labyrinten har flere land etablert sandkasser; beskyttede miljøer der bedrifter får teste løsninger på ekte kunder før de har alle lisenser og krav på plass. Også Norge har behov for å tenke nytt her, og det er viktig at vi raskt får på plass en plattform for sikker og dynamisk testing av nye tjenester, helst med flere miljøer involvert.

Kryptovaluta markedet har fått enorm oppmerksomhet i år. De siste månedene har oppmerksomheten vridd fra mulighetene rundt blockchain som teknologi til digitale valutaer. Sistnevnte har fått status som hete investeringsobjekter med enorm potensiell oppside og tilsvarende høy risiko. Kryptovalutaer har steget 800% i verdi så langt i år, med enkeltvalutaer opp flere tusen prosent. Det hele er drevet av et nytt fenomen, ICO (Initial Coin Offerings), som er en måte oppstartsbedrifter innen kryptovaluta henter penger uten å gå veien om venture kapital eller banker. De selger istedet ut begrensede mengder nye “coins”. Denne praksisen har bidratt til en vill spekulering i nye kryptovaluter, i håp om å treffe blink på den neste store digitale gullfuglen.

Til slutt er det nye trender innen teknologi og tjenester. Mobile betalingsløsninger var den første store bølgen som feiet over fintech himmelen. Dette markedet er nå så konsolidert, med store tjenester som Vipps og Mobile Pay som dominerende aktører, at døren i praksis er stengt for små utfordrere. Derimot ser vi et oppsving på områder som er underbetjent av bankene – som lån til små og mellomstore bedrifter. Her har vi i 2017 sett etablering av flere norske fintechs, som leverer crowd-funding plattformer for SMB lån, eller full-digitale banker med tjenester rettet mot SMB. Også innen sparing og investeringer ser vi mye fintech aktivitet. Nyetableringer skjer altså der markedet er underbetjent og der det er betalingsvilje for tjenestene. Det er tegn på en sunn utvikling av bransjen. Når noe av hypen rundt fintech legger seg, er det aktørene med sterke forretningsmodeller som vil stå igjen.

(Denne artikkelen stod opprinnelig på trykk i Mediaplanets Fintech-bilag 29.09.17).