Verdens eldste industriland fornyer industrien igjen. Når blir den britiske industrien koblet opp til internett. Norge har ting å lære.

Det viktigste næringspolitiske tiltaket for å fornye industrien i UK er sju, snart 11 industrisentre. Disse kalles katapulter fordi de skal kaste innovasjoner inn i næringslivet. Her samles akademikere og utviklere fra bedriftene for å jobbe sammen med å utvikle ny løsninger. Som mye annet i moderne næringspolitikk handler det om å motvirke «dødens dal», altså den risikofylte og underfinansierte fasen mellom oppstart og ferdig utviklede produkter. Senterne tilbyr bedrifter å bruke avansert teknologi som de ellers ikke ville hatt tilgang på.

Denne uka har jeg vært med i Næringsminister Monica Mæland (Næringsdepartementets PM om turen kan du lese her) sin delegasjon på studietur i England og vi har latt oss imponere. Katapultene har bred støtte fra næringslivet og politikken.

Labour-regjeringen ga startskuddet til dem. Grunnlaget ble lagt i en rapport fra den østerrikske entrepenøren og forskeren Dr Hermann Hauser, bestilt av statsråd Peter Mandelson (også kjent som «mørkets fyrste» – Tony Blairs sjefsstrateg for New Labour), les mer om det her.

Store haller der maskinene virker sammen via nettet. Fra høyre Roger Schjerva (IKT-Norge), Dilek Ayhan (statssekretær), Lars Jacob Hiim (statssekretær), Sidsel Ostad Halvorsen (Norsk-Britisk handelskammer), Monica Mæland (statsråd), Katrine Vinnes (NHO), Mona Juul (ambassadør), Ragnvald Lier (Næringsdepartementet), Mette Hjermann (Næringsdepartementet), Odd Myklebust (SINTEF IKT), Camilla Strandskog (politisk rådgiver) og Sindre Kvil (LO) sammen med en av visedirektørene som omviser. Foto: NFD

De konservative har ivrig fulgt opp i sin regjeringstid. Britene bruker mye midler på senterne og de har til og med fått økte bevilgninger i en tid hvor veldig mange andre områder i offentlige budsjetter har måttet stramme inn for å styrke statsøkonomien etter finanskrisen. De er – naturlig nok kanskje – også populære i næringslivet. Harald Egner fra «High Value Manufacturing» la frem en beregning på at for hvert pund som ble lagt inn i sentrene kom 15 tilbake i form av økt verdiskapning. En grundig samfunnsøkonomisk evaluering skal gjøres neste år.

Staten betaler for store deler av infrastrukturen, dvs bygninger og avansert teknisk utstyr. Det legges opp til at driftskostnadene dekkes ved en tredjedel direkte statlig bidrag via Innovation UK (søsterorganisasjon av Innovasjon Norge), en tredjedel er bidrag fra de private bedriftene som deltar, mens den siste tredjedelen er finansiering fra forskningsprogrammer, herunder EU sine.

Tørrommet på Tungindustrisenteret alene har utstyr for 1 million pund. Hele senteret anslås å ha utstyr for mellom 30 og 40 millioner pund.

Katapultene spesialiserer seg på ulike områder. “High Value Manufacturing” – utvikling av tradisjonell tungindustri – er det største. Her brukes svære maskiner i store haller og her har utstyret alene kostet 400-500 millioner kroner. Det kom fram at senteret har hatt samarbeid på Horison2020-prosjekter med Sintef IKT. Transport, medisin, framtidens byer, energi er andre spesialiseringer. Britene har en bred definisjon av industri. Det eneste senteret som ligger i London er Digital Catapult som skal utvikle løsninger til resten av næringslivet. Digital Catapult har samlet suksesshistorier de har bidratt til her.

Ut fra innleggene vi hørte og samtalene vi hadde vil jeg trekke ut fem suksesskriterier for slike sentre som vi bør bygge videre på:

  • De må lokaliseres der det er andre krefter å bygge videre på, ikke andre politiske hensyn. Det må være god geografisk tilgang både på et relevant akademisk miljø og relevante bedrifter.
  • De kan ikke drives i små skala. De må være over «kritisk masse» i størrelse for at de skal være attraktive nok til å tiltrekke nok kompetanse til å kunne skape innovasjon og inntekter.
  • De må drive langsiktig. Det må være en viss tålmodighet for at en skal kunne høste de virkelig store gevinstene. De britiske sentrene arbeider ut fra en femårs-plan.
  • Det er bedriftenes kommersielle behov, ikke akademiske ambisjoner, som må være førende for aktivitetene.
  • Senterne må være i stand til å både vinne forskningsoppdrag og drive opplæring av nøkkelpersonell fra bedriftene.

UK er ikke alene om slike industrisentre. Tyskland var trolig først ute. Mange andre europeiske land er også kommet i gang. I vår lanserte EU-kommisjonen at EU ville opprette noen sentre på regionalt nivå i Europa. Norge har så langt ingen planer. Men det finns noe initiativ her i landet også. Kongsberggruppens forslag om et toppindustrisenter er i samme ånd. Vi er sent ute, men til gjengjeld har vi mulighet for å lære av erfaringene og gjøre «best practices».

Det vil være en god oppfølging av studieturen om Næringsministeren i høstens budsjett setter opp et mål om å etablere et slikt senter også i Norge og bevilger de første millionene for å komme i gang.

Undersøkelser viser at Norge er digitalt modne på mange områder. En ny rapport indikerer at vår tradisjonelle industri henger etter de øvrige nordiske land i automatisering og digitalisering. Men at for lite har blitt gjort hittil kan bety at her er det er et stort potensiale for nye arbeidsoppdrag framover. IKT-Norge vil stå på for å vise at de digitale løsningene industrien trenger kan utvikles og implementeres av IT-bedriftene som er etablert her i landet.