Digitalisering i offentlig sektor må til for å klare den omstillingen og veksten som kreves av Norge.

(Denne kommentaren opprinnelig publisert i Finansavisens papirutgave 21.08.2017.)

Og det går heldigvis fremover, viser en ny stor kartlegging blant 500 norske virksomheter i offentlig og privat sektor. Likevel går det sakte, og de digitale ulikhetene vokser.

Vi vet at vi må, men vi vet bare ikke helt hvordan vi skal få det til. Vi må digitalisere, spesielt i offentlig sektor, fordi vi blir færre folk til å ivareta velferdsoppgaver. Den knappeste ressursen er altså folk, og ved å digitalisere vil vi kunne frigjøre ressurser, i form av penger og arbeidskapasitet, til nettopp å imøtekomme de store velferdsutfordringene vi har. Den gode nyheten er at brukerne av offentlige tjenester er overmodne for å betjene seg selv. Hvorfor vi ikke utnytter dette potensiale sterkere er en gåte.

I «IT i praksis – Norges digitale status» har virksomhetene svar på digital status, hindre, erfaringer og planer fremover. Rapporten er et samarbeid mellom Rambøll, Visma og IKT-Norge. Rapporten er klinkende klar – det skorter på digital kompetanse, de gode blir bedre, mange henger etter og ulikhetene øker.

For første gang oppgir over halvparten av offentlige virksomheter at de i all hovedsak leverer digitale tjenester som er individuelt rettet. 47 % av kommunene og 61 % av statlige virksomheter.Statlige fellesløsninger rettet mot kommunene bidrar til kommunal digitalisering. F.eks. ser vi at langt flere kommuner i år enn i fjor kan tilby digitale og individuelt rettede løsninger for å søke om bostøtte, lån etc. Manglende kapasitet (94%) og manglende standardløsninger fra markedet (83%) oppgis av kommunene som de viktigste hindrene for økt grad av digitalisering. Finansiering og manglende standardløsning opptrer som hindringer uavhengig av kommunestørrelse, men det er tydelig at mindre kommuner i mye større grad opplever manglende kompetanse og kapasitet som hindringer. Ti år etter etableringen av Difi og fem år etter Skate mener halvparten av virksomhetene at manglende sentral koordinering er største utfordring for bruk av felleskomponenter. Da kan vi stille spørsmål ved om virkemidlene og metodene har ønsket effekt. Sterkere statlig styring, felles løsninger og digitaliseringskrav må til.

Innbyggerne som har benyttet digital kommunikasjon med myndighetene generelt sett opplever at det gir fordeler for dem selv. 79 % er helt eller delvis enige i at økt digital kommunikasjon med det offentlige er en forbedring. Tilfredsheten med selvbetjeningsløsninger var i 2016 på stedet hvil. Årets IT i prakis viser en nedgang. Det er overraskende, og her er det all grunn til å ringe med alarmklokkene. Selv om offentlige virksomheter mener de tar utgangspunkt i brukernes behov, er det fortsatt et mindretall som legger vesentlig innsats ned i å kartlegge brukernes behov og erfaringer. Det er en svak nedgang i andel virksomheter som i høy/noen grad involverer innbyggere i forbindelse med utviklingen av digitale løsninger og tjenestetilbud. Det samme gjelder systematisk måling av brukertilfredshet. Norske innbyggere er overmodne for å betjene seg selv, men de involveres altså ikke i utvikling av tjenestetilbudet. Da er det stor risiko for å bomme. Samtidig ser vi at selv om offentlig sektor mener de lager individuelle tjenester til brukerne sine, er disse i liten grad personifiserte og livsfaseorienterte tjenester. Målbilde må være at offentlig sektor oppsøker meg, i form av push-tjenester, utifra den livssituasjonen jeg er i. Det bør de lære av andre aktører – som nettopp evner å tilpasse seg brukerne sine. For når innbyggerne er overmodne har vi et godt utgangspunkt til å kapitalisere på teknologiens muligheter. Det krever en helt annen form for innovativ tenking og handling i det offentlige.

Det er lang vei å gå med offentlig digitalisering, selvom det går sakte men sikkert fremover. Ser vi spesifikt på pleie- og omsorgstjenester, som spiser av kommunenes totale økonomi, har 68 prosent av kommunene ikke digitale tjenester til innbyggerne. Det er oppsiktsvekkende, og denne sektoren bør kjappe seg. Her vil selv små digitaliseringsgrep bidra til store kostnadskutt, og effekten vil være mindre administrasjon av pleie- og omsorgstilbudet, og langt flere varme hender. De trenger vi sårt i en sektor som allerede mangler mange folk. I tillegg vil vi kunne avlaste brukerne og deres pårørende for den ekstra administrasjonsbelastningen de i dag må håndtere. Når vedtak er fattet bør det offentlige selv levere digitale pleie- og omsorgstjenester, som vil gjøre de mer tilgjengelige og treffsikre på en mer effektiv måte.

Et annet viktig funn er at det er total mangel på digital kompetanse blant ledere. Kun 40 prosent av topplederne og 30 prosent av mellomlederne anses å ha tilstrekkelig digital kompetanse til å beslutte og gjennomføre i digitaliseringsarbeidet, i følge IT-sjefene. Da står vi i fare for fremdeles å ha IT-prosjekter i offentlig sektor, og ikke digitaliseringsprosesser som bidrar til høyst nødvendig omstilling. Det haster, og vi har ikke lenger tid til å bevege oss i sneglefart.