Alt digitaliseres. Det gir muligheter til et sprang i forbedring av levekår. Dette skjer ikke av seg selv.

Arbeidstakere som kan skape, omforme og ta i bruk ny teknologi er forutsetningen for å lykkes. En av tre arbeidstakere svarer at de opplever å ha utilstrekkelige digitale ferdigheter i jobben sin (Respons Analyse). Når det gjelder behovet for arbeidstakere med avansert IKT-kompetanse kan vi slå fast at vi allerede er i manko, og med dagens utdanningstakt vil det offentlige og næringslivet mangle mer enn 10 000 personer med avansert IKT-kompetanse i 2030 (Damvad).

Mangelen på kompetanse vil få konsekvenser.

De vanlige markedsmekanismene virker i arbeidsmarkedet for IT-eksperter. Når det er mangel på denne kompetansen vil lønna presses opp. På kort sikt vil det øke tilbudet litt ved at disse arbeidstakerne jobber mer (overtid) og arbeidstakere med nærliggende kompetanse kan lettere mobiliseres til å skaffe seg den resterende kompetansen. Men dette er ikke nok for å skaffe balanse mellom tilbud og etterspørsel. På lengre sikt klareres markedet dels ved at de økte lønningene slår ut i økte priser som reduserer etterspørselen etter IT-prosjekter, dels ved at de økte lønningene vil få flere til å skaffe seg IT-kompetanse, om nødvendig utenfor de norske utdanningsinstitusjonene. Dette økte tilbudet av IT-kompetanse vil i sin tur svekke lønnspresset igjen.

Disse markedsmekanismene vil skaffe oss tilstrekkelig IT-kompetanse, men det vil ta mange år. I mellomtiden vil vi gå glipp av muligheter og innen vi er klare kan det digitale toget ha dratt fra oss. Det er derfor bedre om Stortinget bevilger penger til flere studieplasser med en gang, og at Regjeringen sikrer at utdanningsinstitusjonene følger opp. Det er allerede mer enn nok studenter som ønsker seg en teknologisk utdanning.

En annen konsekvens er at behovet for å sette ut arbeidsoppgaver til utenlandske arbeidstakere vil øke. Det ligger uansett an til en vekst i bruken av arbeidstakere med høy teknologisk kompetanse fra Baltikum, Ukraina og India. Vi kan ikke regne med å være selvforsynt på all kompetanse. Økt lønnsnivå i kombinasjon med fortsatt sterk priskonkurranse vil øke behovet for outsourcing, som lett kan komme i konflikt med en skeptisk opinion. I den grad beslutningstakerne lar være å sette ut oppgaver vil det bremse digitaliseringstakten i næringsliv og det offentlige ytterligere.

Begge konsekvenser, økte priser og/eller brems i outsourcing vil trekke i retning av samme effekt: Færre digitale prosjekter blir gjennomført. Folk får dårligere digitale tjenester enn de ellers ville fått. Norge kan komme for sent til det digitale bordet.

Alle prognoser peker i retning av at det må ansettes langt flere lærere, omsorgs- og helsearbeidere i mange år framover for å holde tritt med etterspørselen etter disse tjenestene. Kampen om ungdomskullene blir hardere. Tilgangen på unge som kan begynne å jobbe i det brede næringslivet vil bli redusert, gitt at offentlig sektor vil ha samme lave produktivitetsvekst i framtida som den har hatt før.

Men slik trenger det ikke å være! Digitale løsninger kan tilby bedre tjenester med mindre bruk av arbeidskraft per bruker både innenfor stell av eldre, helsebehandling og utdanning. Slike gevinster risikerer vi å miste med knekk i kompetanse og slakkere digitaliseringstempo.

En svekket norsk IKT-næring vil gi klare velferdstap for Norge. Mens gjennomsnittlig, årlig vekst i verdiskaping per ansatt for fastlands-Norge sett under ett var på 1,1 prosent fra 2000 til 2013, var den på 6,2 prosent for IKT-næringen (Menon), altså over fem ganger større i IKT-næringen enn “normalen”. På grunn av slike veksttall vil vi skape større verdier og trygge velferden bedre om IKT-næringen får en større andel av arbeidsstyrken.

Denne kommentaren ble opprinnelig publisert i Finansavisen 29.01.2018.