Å kritisere Google for å drive skatteplanlegging er som å kritisere sebraen for at den har striper.

Skjevheten mellom Googles store omsetning og beskjedne skatteytelse i Norge får økt oppmerksomhet. Mange mener selskapet driver aggressiv skatteplanlegging. Sist uke gikk styreleder i mediehuset Schibsted, Ole Jacob Sunde, ut og kritiserte selskapet for dårlig moral.

– Multinasjonale selskaper som Google benytter seg av samfunnets infrastruktur på en rekke områder, som rettssikkerhet, sambandstjenester som gir effektiv kommunikasjon, godt utdannede mennesker fra et utdanningssystem. Hvis de ikke er villig til å betale en krone for å vedlikeholde denne infrastrukturen, reiser det et samfunnsproblem, sier Sunde.

Sunde har rett i at multinasjonale selskaper som virker og tjener penger i Norge må være med å finansiere fellesskapet på lik linje med nasjonalt baserte selskaper. Det er åpenbart at multinasjonale selskaper driver en skatteplanlegging som gjør at de ender opp med å betale ingen eller liten skatt til noe land. Dette er et stort samfunnsproblem som jeg var svært opptatt av da jeg var statssekretær i Finansdepartementet. Det er et samfunnsproblem ikke bare fordi fellesskapet mister skatteinntekter, men av en minst like viktig grunn: Det skaper urettferdige konkurranseforhold. De multinasjonale kan vippe ut de nasjonale fordi de slipper unna en kostnad som nasjonalt basert næringsliv ikke har mulighet til å rømme unna.

Men det blir galt å kritisere det enkelte selskap for skatteplanlegging. Vår samfunnsmodell er basert på at selskapene skal gjøre alt de kan for å holde kostnader nede og tjene mest mulig penger som kan gå til lønn, utbytte og nye investeringer. Det blir rart å be selskapene om å ikke utnytte de lover og regler som eksisterer for å redusere skatteregningen, særlig når politikerne ofte har laget lovene og reglene nettopp i den hensikt å spare selskapene for skatt. Kritikken må reises mot politikerne: De må tette skattehull og sørge for likebehandling. Siden det handler om multinasjonale selskaper er vi avhengige av internasjonalt samarbeid.

Gjennom de siste tiårene har internasjonalt skattesamarbeid særlig handlet om å unngå dobbelt beskatning for selskaper som har virksomhet i flere land. På sett og vis kan en si at dette arbeidet har blitt ført så langt at en har endt i den andre grøfta: Dobbel ikke-beskatning. Et viktig spørsmål er hvordan transaksjoner over landegrenser skal prises. Hva er rimelig betaling for management, brands osv. fra datter til mor? Land med mange morselskaper vil tendere til å mene at prisen kan settes høyt, kanskje så høyt at datterselskapet tømmes for inntekter. Land med mange datterselskaper vil tendere til å mene at slike priser skal settes lavt. Her er det altså klassiske interessemotsetninger mellom land som skattepolitikerne må løse.

Alt trenger ikke vente på internasjonal enighet. Vi kan gjøre noe selv. Nye skatteregler trer i kraft i år, etter forslag fra den avgåtte regjering jeg var med i. Disse reglene begrenser rentefradrag mellom nærstående selskap slik at multinasjonale selskaper ikke kan redusere den norske skatteregningen ved å laste opp datterselskapet med gjeld. Snart legger Scheel-utvalget fram sin innstilling. De fikk i mandat å vurdere ytterligere innstramminger som motvirker aggressiv skatteplanlegging over landegrensene.

Sunde og alle vi andre som ønsker likebehandling, må kreve at Finansministeren og Regjeringen raskt følger opp disse innstrammingsforslagene. Det ligger i sakens natur at slike innstramminger må gjennomføres kombinert med lavere skattesats i selskapsbeskatningen. Det vil øke lønnsomheten etter skatt av alle nye investeringer i Norge, og gi en ytterligere fordel til de selskapene som ønsker å drive virksomhet her i landet.

Mye må gjøres, men å kritisere Google for å drive skatteplanlegging, er som å kritisere sebraen for at den har striper. Til liten nytte og til feil adressat.