Siden 2005 har produktivitetsveksten falt i Norge og hele OECD-området. Samtidig har bruken av internett eksplodert. Hvordan henger dette sammen?

Over alt ser vi hvordan stadig nye anvendelser av internett gjør oss selv, virksomhetene vi jobber i og handler fra mer produktive. Produksjonsprosesser kutter mellomledd. Eksempelvis er en hel verdikjede rundt fotografering automatisert nesten helt bort. Det meste av søknadsprosesser kan håndteres stadig enklere over nett med «once only», automatisk innhenting av tredjepartsopplysninger og etterhvert kunstig intelligens som skreddesyr etter dine behov.

Men «du kan se IT overalt, unntatt i produktivitetsstatistikken», sa den nobelprisvinnende økonomen Robert Solow allerede på 80-tallet. Dette, kjent som Solow-paradokset, har kommet tilbake (1).

Ting tar tid-forklaringen

Lenge trodde en at en hadde funnet forklaringen på Solow-paradokset. Triplet (1999), Agion og Howitt (1998) og Helpman (1998) påpekte at produktivitetsveksten tok seg kraftig opp i USA på 90-tallet. Veksteffektene kommer ikke før teknologien har fått bred anvendelse. Denne forklaringen stemte godt overens med det en hadde observert ved tidligere store oppfinnelser som for eksempel elektrisitet og forbrenningsmotoren. Det må gjøres store investeringer over flere år i infrastruktur, anvendelser av teknologien og ikke minst i folks kompetanse i å bruke den nye teknologien før gevinstene begynner å synes.

Ok, så ut i fra dette kan vi anta at investeringene i EDB (Elektronisk Databehandling) på 70- og 80-tallet først ga nettogevinst på 90- og et godt stykke inn i 00-tallet. Men så kommer internett. Internett er ikke en forlengelse av EDB. Den er så banebrytende at den regnes av de fleste for å være et eget stort teknologisk skifte, for eksempel snakker tyskerne om fire industrielle revolusjoner. Der de mest banebrytende oppfinnelsene i hver revolusjon er dampmaskinen i den første, deretter elektrisiteten, deretter EDB og så nettopp internett i den fjerde.

Har vi ikke hatt internett lenge nok til at vi burde se vekst? I 2003 passerte Norge at over 50 prosent av husholdningene hadde tilgang til internett, men det var som et av de første land i verden. Ordentlig fart på utbredelsen og anvendelsen av internett ble det ikke før etter 2007, da Steve Jobs fant på å putte datamaskinen inn i mobiltelefonen. Vente-forklaringen kan derfor fortsatt være gyldig. I følge denne forklaringen trenger internett-investeringene mer tid før de slår igjennom i hele økonomien i form av produktivitetsvekst.

Størrelsen teller-forklaringen

Det andre settet av forklaringer på paradokset handler om størrelser. Det kan være at IT er mindre banebrytende enn andre typer teknologiske skift. (Se Gordon (2000 og 2010)) Med andre ord: Internett er ikke så stort som vi tror. Eller det kan være motsatt: Økonomien er så mye større enn den var når de forrige banebrytende oppfinnelsene kom. Derfor slår ett teknologisk skift svakere inn i totaløkonomien enn før. (Se Triplet).

En tredje variant av størrelse-forklaringer er rett og slett at andre forhold i økonomien overdøver effekten av internett. I følge denne forklaringen er ubalansene i amerikansk og europeisk økonomi så negative at den positive effekten av internett ikke klarer å oppveie det. Det følger også av denne forklaringen at uten internett ville tilstanden i verdensøkonomien vært enda dårligere.

Beethoven-forklaringen

I 1966 observerte den amerikanske økonomiprofessoren William Baumol at et symfoniorkester trengte like mange musikere som 100 år før for å fremføre en Beethoven-symfoni. Ingen produktivitetsvekst hadde skjedd, likevel var lønningene til musikerne mangedoblet. Dette er typisk for all tjenesteproduksjon: Sykepleieren bandasjerer, frisøren klipper og læreren forklarer i omtrent samme tempo i dag som for 20 år siden.

I kontrast til dette står industriarbeideren som kan smelte metall, skru sammen biler eller fremstille papir i mange ganger større mengder enn for 20 år siden. Teknologisk framgang i maskiner og utstyr gir sterk vekst i arbeiderens produktivitet.

Dette gjelder generelt. Tjenesteproduksjon har lavere produktivitetsvekst enn vareproduksjon. Lønnsdannelsen er likevel slik at lønningene i tjenesteproduksjon holder følge med lønnsutviklingen i vareproduksjon.

Når inntektene øker bruker vi stadig mer av inntekten vår til tjenester. Omsorg, utdanning, helse, kultur og opplevelser tar en stadig større andel av den ekstra krona vi tjener. Da flyttes stadig mer av arbeidskraften fra vareproduksjon til tjenesteproduksjon. Med andre ord: Når vi blir rikere som følge av produktivitetsveksten i vareproduksjonen velger vi å nyte dette ved å etterspørre flere tjenester. Som følge av dette jobber stadig færre med vareproduksjon og den totale produktivitetsveksten i økonomien tenderer til å gå ned. Det er dette som kalles Baumols kostnadssykdom. Dette er kilde til mye hodepine blant økonomer, spesielt fordi mesteparten av tjenestene produseres som gratisgoder av offentlig sektor. Effekten gir et konstant press på å øke offentlig sektors andel av økonomien.

Hva har dette med internett å gjøre? Jo, for det første er det en mulig forklaring på det observerte fallet i produktivitetsvekst. I følge denne forklaringen har internett allerede forbedret produksjonsprosessene, men vi observerer ikke dette i produktivitetstallene for økonomien fordi vi bruker de økte økonomiske gevinstene til å etterspørre tjenester med lav eller ingen produktivitetsvekst.

For det andre, er vi dømt til at det ikke skal skje produktivitetsvekst i tjenestesektoren? Nei, vil mange teknologer si. Det spesielle med internett er at det har en generell anvendelse som forbedrer prosessene i alle sektorer. Smart programvare og brukervennlige kommunikasjonsformer gjør at vi allerede nå kan både undervise og helsebehandle langt bedre med færre lærer- eller legeårsverk. Det er bare organisatoriske og kulturelle terskler som hindrer oss, vil de si. Hvis dette er riktig, kan vi vente et sprang i produktivitetsvekst i offentlig sektor også.

Over tid fortrenger økonomisk nødvendighet vaner.

Målefeil-forklaringen

Den siste forklaringen handler om at en ikke skal undervurdere statistikkens betydning for statistikken. Med andre ord: Det handler om målefeil. De statistiske metodene klarer ikke å fange opp at det faktisk skjer en vekst.

En spesiell egenskap ved IKT-produkter er at kvaliteten på produktene øker sterkt samtidig som prisene faller. Det gjelder både computere, mobiltelefoner, programvare og nettverk. Den amerikanske forskeren Dale Jorgenson har utviklet såkalt hedoniske prisindekser for å bedre fange opp den reelle prisutviklingen for slike spesielle produkter. Han fant at selv om prisene i USA økte med 450 prosent fra 1960 til 2002, falt prisen på en datamaskin dramatisk. Den var over 1600 ganger dyrere i 1960 enn i 2002.

Statistikkbyråene operer ikke med kvalitetsjusterte deflatorer for å beskrive prisutviklingen, slik som med de hedonistiske prisindeksene til Jorgenson. Dersom en ikke tar høyde for kvalitetsforbedringer i prisjusteringene vil en undervurdere verdiskapingsveksten.

Mot dette kan en hevde at reell kvalitetsforbedring i økonomisk forstand må enten føre til økt lønnsomhet i et eller annet bedriftsregnskap eller til økt konsumentoverskudd. Økt lønnsomhet kan en forvente slår ut i produktivitetsstatistikken. Men slik er det ikke med konsumentoverskuddet. Den tiden konsumentene sparer – f eks ved bildebehandling for å gå tilbake til eksempelet i andre avsnitt – fanges ikke så lett opp av statistikken.

Konsumentoverskuddet kan være betydelig og når det ikke fanges opp produktivitetsstatistikken får vi en strukturfeil som permanent undervurderer den reelle produktivitetsveksten i samfunnet.

Internett gjør oss lykkelig

Den norske forskeren Per Botolf Maurseth har funnet en måte å hoppe bukk over de statistiske måleproblemene på en original måte (2). Siden 2005 har en årlig i regi av OECD målt lykkenivået i 135 land. Det gjør at vi kan gå helt til samfunnsfagenes og politikkens kjerne: Målet er egentlig ikke høyest mulig vekst, men høyest mulig tilfredshet (eller lykke) i befolkningen. Men hittil har økonomisk vekst vært en ganske god indikator på tilfredshetsnivå.

Han har sammenholdt lykkemålingene med internasjonal statistikk på hvor stor andel av befolkningen som oppgir å bruke internett. Resultatet er entydig, selv når en kontrollerer for andre variable: Det er et klart sammenfall mellom høyt lykkenivå og utbredt bruk av internett i befolkningen!

Det er kartet som må forbedres

De tre makroøkonomiske forklaringene – tid, størrelse og Beethoven – kan bidra til å forklare hvorfor internett ikke har slått ut i sterkere vekst i totaløkonomiens produktivetetsvekst. Men når vi kan se produktivitetsforbedringer av digitalisering overalt unntatt i statistikken, tror jeg vi skal stole litt på det vi ser i terrenget, ikke bare det statistiske kartet.

Det skjer en produktivitetsforbedring for forbrukerne som ikke fanges opp av statistikk. En slik undervurdering kan føre til litt underlige debatter (3) og til et dårligere beslutningsgrunnlag for politikken. SSB bør ta tak i denne utfordringen og sette igang et faglig arbeid som kan forbedre målemetodene. Men vi blir i alle fall lykkeligere av internett!

Kilder:

  1. Flere av poengene i min drøfting av Solow-paradokset er hentet fra kapittel 2 i denne Menon-rapporten 
  2. NUPI: ICT, growth and happiness
  3. Se eksempel her