Jeg hadde aldri trodd at en regjering ledet av Høyre ville legge opp til et budsjettopplegg hvor offentlige utgifter vokser med hele 2,5 prosentpoeng mer enn veksten i økonomien. Men sånn er det altså. Nå har Regjeringen økt oljepengebruken for å dekke opp sterkere vekst i offentlige utgifter 3 år på rad. Om det ikke skjer mirakler med olje- og gassprisene eller med oljefondets avkastning vil dette presse fram et økt skatte- og avgiftsnivå om 5-10 år. Privat næringsliv må kjempe hardere med offentlig sektor om ressursene. Alternativet er kraftige utgiftskutt i de offentlige budsjettene. Men er det grunn til å tro på at det er vilje til store utgiftskutt da, når det ikke er vilje til små utgiftskutt nå? (Se tabell 3.2)

Tabell 3.2

Det positive er at budsjettet vil bidra til omstilling og vekst. Det skulle bare mangle med så sterk dosering, og når alle elementene i den økonomiske politikken nå drar i samme retning:  Regjeringen bidrar med ekspansivt budsjett. Partene i arbeidslivet bidrar med en så lav lønnsvekst at vi får reallønnsnedgang for første gang på en generasjon. Norges Bank bidrar med lav rente og kronekurs. Stortingsflertallet bidrar med lavere selskapsskatt. Alt dette kommer til å virke. Det tror også Finansdepartementet i sine analyser i Nasjonalbudsjettet. Konkurranseevnen bedres. Investeringene fra bedriftene våre på Fastlandet vil endelig begynne å vokse igjen. Veksten i økonomien tar seg bra opp igjen neste år. Sysselsettingen øker noe, men det ser ut til å gå tregere med å få ledigheten ned igjen. (Se Tabell 2.1)

Tabell 2.1

Vi kunne klart oss med noe mindre dose ekspansiv finanspolitikk. Ikke først og fremst på grunn av det kortsiktige bildet. Økt ekspansivitet presser priser og renter opp, men det er til å leve med i den økonomiske nedgangen vi er i nå. Det som gir størst bekymring er at vi venner oss til en pengebruk som ikke er bærekraftig, som det kommer til å bli tøffere og tøffere å klare å snu for hvert år vi fortsetter slik. Norge kan gå fra å være “orden i økonomien”-landet framfor alle til å synke ned til et mellom-europeisk “litt surr og rot”-nivå. Da kan vi heller ikke lenger ha verdens høyeste lønns- og velferdsnivå.

Men det er også all grunn til å være skeptisk til innholdet i den ekstra pengebruken. For det det legger på seg litt her og litt der uten noen virkelig store satsinger. Støtte til næringslivet går til de som neppe vil bidra til å finansiere velferden framover: Tilskudd til rederienes sysselsetting av sjøfolk eser ut med 100 millioner til og kullproduksjon på Svalbard får 138 millioner mer. I bunn har Regjeringen akseptert nye, kostbare utvidelser av velferdsstaten fra stortingsflertallet: 11 måneders studiestøtte og utvidet kjernetid i barnehagene.

Regjeringen øker oljepengebruken med ytterligere 10 milliarder i Revidert Nasjonalbudsjett. Det hadde vært fullt mulig å bruke mer av dette til ytterlige satsing på omstilling og vekst: Flere studieplasser der de trengs (IT, realfag, teknologi), forskning- og utvikling, videreutdanning av ledige og igangsetting av flere digitale prosjekter som kan bedre arbeidsflyten og redusere kostnader over tid.