Digitalisering, pandemi og dyre levevilkår åpner opp for en annen måte å leve våre liv på.

I storby etter storby meldes det om at rikfolket forlater byene i hopetall. I New York er finanseliten flyttet upstate og driver Wall Street fra strendene i The Hamptons. I Norge opplever vi at hjemmekontoret i praksis har blitt hyttekontor.

Det har vært mye snakk om tvangsdigitaliseringen av Norge; offentlig sektor, skoler og universiteter, og ikke minst alle våre små og mellomstore bedrifter, SMB-er, som er grunnmuren i norsk næringsliv, jobber nå fra ulike arbeidsplasser i by og bygd – for ikke å si fjell og hav.

Da jeg satte meg ned for å skrive denne kommentaren var utgangspunktet å ta tak i den utfordringen våre politikere nå skal inn i. De går inn i en tid med stadig synkende offentlige inntekter. Det er et spennende og skremmende scenario. Samtidig har jeg blitt oppmerksom på en debatt som går i ulike miljøer knyttet til byutvikling.

Ser vi nå en endring i dragningen bort fra storbyene? Er vi så lei fulle T-baner, stadig mere kø, stress og lite naturopplevelser, at bærekraft tvinger oss til å tenke nytt om hvordan vi lever våre liv? Ja – jeg tror det.

At kloden koker veier stadig tyngre for de livsvalgene vi gjør. Jeg tror vi alle, selv om vi ikke alltid gjør det vi sier, ønsker å leve enklere liv. Vi ønsker å forbruke mindre, bruke mer tid på ting som «betyr noe», ha gode opplevelser som ikke betyr masse unødvendig karbonavtrykk, som det å reise langt ofte betyr.

Vi har to megatrender som drar i samme retning: bærekraft og digitalisering. Norge har kanskje den beste digitale infrastrukturen i verden. På toppen av dette har vi laget ekstremt gode løsninger for både privat og offentlig sektor takket være vår egen IKT-næring.

Vi har to megatrender som drar i samme retning: bærekraft og digitalisering.

Vi er i prinsippet klargjort for å leve andre liv og ikke minst organisere samfunnet vårt på en annen måte. Denne digitale grunnmuren har vært der en tid uten at vi har sett noen endring i en annen megatrend – urbanisering til våre største byer og tettsteder. Så kom korona, og det tror jeg kan bli en game-changer. Det store spørsmålet er hvordan byene reagerer på et potensiell «brain-drain».

Hvordan vil Oslo, Bergen og Trondheim konkurrere fremover om hodene? Ikke mot hverandre, men mot Larkollen, Trøgstad, Verdalen, og Os. Den digitale kraften kan bli antiurban.

Vi ser anekdotiske bevis for at en endring kommer. En venn av meg, Sean Percival, amerikaner med suksessfull fartstid fra oppstartsmiljøet i San Francisco, bestemte seg for å flytte til Norge for å gjenta suksessen her.

Til tross for at det norske oppstartsmiljøet ikke var «top notch» bestemte Sean seg allikevel for å bli her. Etter å ha pendlet noen år mellom Oslo og USA og ikke minst funnet kjærligheten her, ble det fast base i Oslo. Etter hvert tok han et valg om å velge vekk Oslo til fordel for Larkollen, jepp – Larkollen. For en Oslo-gutt som meg er det et valg det er vanskelig å svelge.

Kanskje får Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum rett, det er best på bygda. Det jeg er mindre sikker på er om de velgerne som nå kommer til bygda vil stemme Senterpartiet.

Denne kommentaren ble opprinnelig publisert hos Dagens Perspektiv 10. september 2020.