Fredag 15. april la Regjeringen fram sin IKT-politikk i form av en melding til Stortinget. Det er mange måter å forholde seg til en stortingsmelding på godt over 200 sider. Noen som vil lese den med interesse er Riksrevisjonen. Roger Schjerva skriver her om hvorfor.

I dag la Regjeringen fram sin IKT-politikk i form av en melding til Stortinget. Det er mange måter å forholde seg til en stortingsmelding på godt over 200 sider. Noen som vil lese den med interesse er Riksrevisjonen. De leverte i januar en sterk kritikk av at det digitale tilbud innbyggere og næringsliv får av kommunene ikke er godt nok i forhold til Stortingets målsettinger.

Ansvar

Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) har omtalt dette som kritikk av kommunene. Men Riksrevisjonen (RR) stiller ikke kommunene til ansvar. Riksrevisjonens jobb er å drive forvaltningsrevisjon på Regjeringens oppfølging av Stortingets vedtak. KMD har ansvar for både kommunesektoren og for den overordnende IKT-politikken. De slipper ikke unna ansvaret.

Interessant spørsmål

Et interessant spørsmål er derfor om meldingen skisserer en politikk som er tilstrekkelig til at Riksrevisjonens kritikk kan trekkes tilbake. Min vurdering er nei.

RR skriver at de “har undersøkt hvordan Kommunal- og moderniseringsdepartementets virkemiddelbruk bidrar til digitalisering”, og konkluderer:

  • Kommunene tilbyr ikke offentlige digitale tjenester til innbyggere og næringsliv i tråd med Stortingets mål.
  • De utdyper konklusjonen med blant annet følgende funn:
  • Mange kommuner har ikke tilstrekkelig kompetanse til å digitalisere sine tjenester.
  • Digitalisering har ifølge mange kommuner for høye kostnader til at den blir prioritert.
  • Et flertall av kommunene oppgir at de ikke arbeider systematisk med å realisere gevinster av digitalisering.
  • Felleskomponentene, som folkeregisteret og ID-porten, eies av fire etater under tre departementer. Det er vesentlige forskjeller i hvordan de er lagt til rette for kommunene – som i begrenset grad bruker dem.
  • Det er satt i gang tiltak på viktige områder, men det mangler både kunnskap, kompetanse, kapasitet og statlig samordning.
  • Det er behov for sterkere nasjonal, samordnet innsats.

Anbefaling

RR anbefaler at “Kommunal- og moderniseringsdepartementet tar et sterkere nasjonalt ansvar for å samordne ikt-politikken i offentlig sektor, slik at offentlige digitale tjenester kan framstå helhetlig for innbyggere og næringsliv”, og ber departementet særlig legge vekt på:

  • Vurdere muligheten for et mer forpliktende samarbeid med kommunesektoren, eventuelt ved bruk av økonomiske incentiver, for å bedre framdriften i digitaliseringen av kommunale tjenester.
  • Motivere kommunesektoren til sterkere samarbeid for å utvikle kompetanse og utveksle erfaringer og tekniske løsninger, slik at kommunene i større grad kan utvikle og dra nytte av digitale tjenester.
  • Forsterke arbeidet med samordning av departementer og direktorater, slik at koordineringen mellom kommunene og staten kan bli bedre ved digitalisering av offentlige tjenester.
  • Øke kommunenes bruk av de nasjonale felleskomponentene og ikt-standardene for å effektivisere digitaliseringen av kommunale tjenester.

I stortingsmeldingen finnes det konkrete tiltak der statlige etater bes om å samordne seg sterkere med kommunesektoren der de har digitaliseringsprosjekterer som berører dem. DIFI skal kartlegge og oppfordre. KS har bidratt med anbefalinger. Dette kan sies å være en oppfølging av Riksrevisjonens første punkt, men det framstår mest som oppfordringer. Hvor er de harde virkemidlene som skal sørge for at dette skjer. Vi har solid erfaring for at oppfordringer ikke er nok.

Uklart

Det er uklart hva som skal binde de til å samarbeide som ikke vil samarbeide. Problemet er jo ikke de som har vilje og evne til å se gevinstene ved samordning, men de som ikke gjør det. I meldingen heter det at “En forutsetning for å lykkes er at kommunene er sterkt involvert i utredning, utvikling og forvaltning av nye løsninger.” En uheldig formulering fordi denne kan bli brukt til å ikke ville samarbeide. Skal en lykkes med helhetlige og sammenhengene digitale tilbud for befolkningen kan ikke alle kommuner og etater ha like mye å si.

Digitale tjenester

Det er også mange digitale tjenester som ikke er forbundet med statlige. Mange av kommunenes oppgaver – eldreomsorg, barnehager, skoler, kulturtilbud –  blir i liten grad berørt av digitaliseringsprosjekter i statlige etater. Skal Regjeringen få ting til å skje her må en bruke mer direkte virkemidler.

Erfaring

Det er også mange gode viljeserklæringer på at en ønsker helhetlige og sammenhenge tjenester. – Systemene må i større grad sys sammen og tilpasses folks hverdag, slik at man kun trenger å levere informasjon til det offentlige én gang, sier Sanner. Det er viktig og bra at statsråden sier dette, men vi har mye erfaring for at slike mål og gode intensjoner må følges opp med sterk styring dersom en skal få alle kommuner og etater til å strekke seg langt nok.

Underlig

Det er underlig å se hvordan Regjering og Storting har vilje til å styre kommunene ned til  minste detalj i skoletilbud, men når det gjelder digitale plattformer er det tillatt med anarkistisk kommunalt selvstyre. I dag foreslo en stortingspolitiker fra Venstre at staten skal fastsette hvor stor andel fremmedspråkelige barn det skal være i en barnehage. Det har de ikke tillit til at kommunene klarer å finne ut av. Men om og hvordan folk skal få digitale tjenester der råder det full tillit at kommunene kan bestemme alt selv, og redselen for å overprøve kommunene er stor.

Med denne meldingen følges ikke RRs anbefalinger opp med tilstrekkelig omfang og forpliktelse. Jeg tipper derfor at organet vil gjenta sin kritikk om de lager en ny undersøkelse neste år.

3 gratis tips

Statsråd Sanner kan følge opp Riksrevisjonen og Stortingets målsettinger på en samvittighetsfull måte – og unngå ny kritikk – ved å fremme nye tiltak. Her er gratis tips til 3 nye tiltak i kommende statsbudsjett:

– Gi kommunene økonomiske insitamenter for å digitalisere, f eks slik som i Danmark hvor kommunene tilbys digitaliseringsprosjekter som vil gi innsparing i budsjettet. Dette må også gjelde for sektorer som kommunene har eneansvar for. Innsparingen dras inn enten kommunene velger å gjennomføre effektiviseringtiltaket eller ei.

– Styrke samordningskreftene i staten blant annet ved å gi Difi og Skate fullmakt til å binde resten av staten til å samordne seg innad og overfor kommunene.

– Øke bevilgningen til medfinansieringsordningen og samtidig gi kommunene rett til å søke midler herfra, gjerne finansiert ved tilsvarende trekk i driftstilskudd. Samtidig gjøres det obligatorisk for alle som får midler herfra å bruke prosjektveiviseren og Digitaliseringsrådet.