Er det grunn til å bekymre seg for at skatteinntektene vil falle etter hvert som digitale selskaper utgjør en større del av økonomien?

Mange land er bekymret, og noen har innført særskatter mer eller mindre er begrunnet i å skulle motvirke skattetap fra den digitale økonomien. Men de aller fleste venter på en internasjonal løsning. OECD arbeider for en «langsiktig og konsensusbasert løsning» som skal presenteres i 2021.

EU ventes å snart konkludere på Kommisjonens forslag om å gi land rett til å skattelegge selskapsoverskudd innenfor EU, selv om kravet om fysisk tilstedeværelse ikke er oppfylt. Et annet forslag er en bruttoskatt på omsetning. Norden vil trolig ikke akseptere disse forslagene siden de i stor grad bare vil flytte skattegrunnlag fra de nordiske land (med relativt mange flernasjonale IT-selskaper) til de store landene på kontinentet.

Forslaget om bruttoskatt vil også berøre amerikanske selskaper, og en må regne med mottiltak fra USA om dette innføres. President Obama fordømte det sterkt som proteksjonisme i sin tid. President Trump vil bruke et annet ord, men fordømme det minst like sterkt.

Så, hva er det med digitalisering og skatt?

Aller først bør en notere seg at digitalisering gir skattemyndighetene nye redskaper til forenkling, veiledning og kontroll slik at etterlevelse øker og skatteunndragelser reduseres. Digital rapportering fra selskaper og personer til myndighetene er allerede innført. Nye redskaper vil være enda bedre innsamling og tung analyse av data for å finne “problemområder”. Da kan ressurser til både forebygging og kontroll rettes inn der faren for unndragelser er størst.

Noen egenskaper ved den digitale økonomien gjør skattelegging enklere. I den digitale økonomien skjer transaksjoner i plattformer. Skattemyndighetene vil få økte muligheter til å følge pengestrømmene dersom Stortinget gir skattemyndighetene rett til innsyn i de digitale plattformene. Tjenester som i dag omsettes svart – her er særlig kontantbaserte tjenester utsatt – vil ikke lenger kunne gjøre det når tjenesten omsettes i digitale plattformer.

I den digitale næringen er det stor motstand mot særskatter på det digitale. Men utgangspunktet var å begrense flernasjonale selskapers mulighet til å oppnå lav beskatning gjennom å flytte overskudd til land med lav skatteprosent og fradrag til land hvor prosentsatsen er høy. Slike begrensninger rammer selvsagt også digitale selskaper som er flernasjonale, men bør hilses velkommen så lenge det er tiltak som omfatter alle og i sum gir likere konkurransevilkår.

Det er vanskelig å finne holdepunkter for at skatteinntektene skal gå ned om den digitale økonomiens andel av økonomien vokser. Snarere tvert imot. Flere undersøkelser har konkludert med at telekom og IT er blant næringene i Norge med høyest verdiskapning, målt som summen av overskudd og lønnsutbetalinger. Høy verdiskapning gir større skatteinntekter.

Heller enn særskatter som vil begrense den teknologiske utviklingen bør Europa ta fatt i det underliggende problemet: Europa har tapt den digitale konkurransen. Så godt som alle digitale plattformer med global rekkevidde kommer fra USA. Spørsmålet er om næringspolitikken kan innrettes for å løse dette.

Det kan også være behov for å gjennomgå konkurransereglene for å sikre at dominerende digitale plattformer blir utsatt for reell konkurranse. Oppkjøp kommer bare i konkurransemyndighetenes søkelys dersom den målte økonomiske verdien av oppkjøpskandidaten er av en viss størrelse. Da kan potensielle konkurrenter forsvinne i den grad stor innovasjonskraft ikke slår ut i økt markedsverdi.

Uansett er de digitale selskapene, både norske og internasjonale, svært lønnsomme og de bruker en stor andel av sin omsetning på forskning og utvikling. Derfor bør vi fortsette å arbeide for at den digitale næringen i Norge skal vokse, ikke hemme den med hjemmesnekrede løsninger.

Denne kommentaren ble opprinnelig publisert i Finansavisen mandag 5. november.