Morgenen etter statsbudsjettet satt jeg på flyet til Brussel for å delta på et forskningsmøte i regi av NTNU og Sintef.

Gjennom programmet Horizon Europe skal EU de neste årene bruke 100 milliarder Euro på å løse de store, globale utfordringene og å styrke europeisk konkurransekraft.

EU har definert disse tre hovedutfordringene:

1. Den globale konkurransen og EU landenes økende avhengighet av teknologi som produseres i andre verdensdeler.

2. Europeisk industri må gjennom massive endringer, og nye, klimavennlige teknologier må utvikles.

3. Digitalisering skal bidra til å utjevne samfunnsforskjeller og inkludere flere i den digitale økonomien.

Norge rammes av de samme utfordringene. En av de store styrkeprøvene blir om vi klarer å skape bærekraftige, digitale bedrifter som lykkes internasjonalt. Det er et ansvar det offentlige og private må ta i fellesskap, men da statsbudsjettet kom var det lite som tydet på at regjeringen har satt ambisjonene høyt nok.

Statsbudsjettet 2020 har fått mye skryt for å være forsvarlig, passe restriktivt, og ligge godt under grensen for handlingsregelen på tre prosent. Nær perfekt, er beskrivelsen fra enkelte økonomer. Men hvordan skal vi ta noen kvantesprang i barns teknologiske forståelse når det ikke bevilges en krone til å gi lærere digital kompetanse? Hvordan skal vi bygge globalt konkurransekraftige digitale bedrifter når vi ikke skal utdanne flere teknologer? Hva skal vi med en nasjonal strategi for kunstig intelligens når det ikke settes av penger til AI-forskning?

Norsk IT-næring vokser raskere og eksporterer mer enn de fleste andre industrier. Prognosen for vekst ligger på syv prosent årlig de neste årene. Men det er ikke nok. Norge taper markedsandeler globalt hvert år, og vi blir stadig mer avhengig av import av utenlandsk-produsert teknologi.

De viktigste flaskehalsene for å snu denne trenden er kompetanse, tilgang på de beste hodene og kapital.

Liv Freihow, direktør for politikk i IKT-Norge. (Foto: Veslemøy Vråskar)

Hva kunne statsbudsjettet gjort med dette? Flere IT studieplasser er det viktigste kompetansetiltaket. En samlet IT-næring har etterlyst det i flere år, men det eneste som kommer er små drypp, ikke den storstilte opprustningen vi trenger, med 5000 flere studieplasser frem mot 2022.

En god opsjonsordning er det viktigste grepet for å hjelpe vekstbedrifter med å rekruttere de smarteste hodene. I statsbudsjettet ble maksverdien av opsjoner økt til én million kroner, men bedrifter med mer enn 12 ansatte er ekskludert fra ordningen. Det gjør den uaktuell for de aller fleste som hadde trengt den. Det er fristende å beskylde regjeringen for å prøve seg på en gründervask. I beste fall har de overfokusert på de aller minste, og undervurdert utfordringene for bedriftene som skal ta skrittet over i vekstfase. Øk taket til 50 ansatte, så kan vi si at regjeringen gjør en troverdig innsats for gründere i Norge.

Økt tilgang til kapital er først og fremst en oppgave for private investorer, men det offentlige kan bidra som risikoavlaster og med incentiver. For teknologigründere som kjemper om investorenes gunst hjalp det lite at det fra 2020 blir enda mer attraktivt å investere i eiendom, ved nok en reduksjon i eiendomsskatten. Vi trenger utjevning av incentiver for å investere i ulike aktiva i Norge, ikke enda flere gode grunner til å legge pengene der de allerede er samlet – i fast eiendom. Det er ikke der de utløser innovasjon og konkurransekraft for norsk næringsliv.

Så får vi heller ta diskusjonen om hva som utgjør et perfekt statsbudsjett – økonomene og vi som ønsker å gi Norge et realt konkurranseløft.

Denne kommentaren ble opprinnelig publisert i Computerworld i november 2019.