Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Finansavisen 28. november 2016.

Finansavisen 28. november 2016.

Igjen er debatten om teknologi har en plass i skolen her. Denne gang fremført av skoleforsker Svein Sjøberg. Flere med han mener skolen må være en teknofri sone, og ihvertfall begrenses. Men om Sjøberg og andre kikket inn i norske klasserom ville de sett store digitale skiller. Debatten om for eller mot teknologi er en interessant debatt i år 2016. Når verden nå står midt i en digital transformasjon, må også skolen endre seg. Vi må forberede ungene på den verden de skal være en del av og vi må utnytte teknologimulighetene til å skape bedre læring for alle. Dette er altså ikke et spørsmål om enten eller. Dette er et spørsmål om skoleutvikling og teknologi må ha en sentral plass i dagens og fremtidens skole. Regjeringen skal utarbeide en helhetlig strategi for digital læring, og Osloskolen skal få en ny digital framtidsstrategi. Det er bra.

IKT-Norge har lenge jobbet for å få på plass en digital skolesatsing, og det er to hovedgrunner til det. For det første vil arbeidslivet som dagens seksåringer skal ut i være snudd på hodet den dagen de skal ut i jobb. Yrker som vi i dag kjenner vil automatiseres, erstattes av roboter eller forsvinne. De må skape nye jobber – og de vil være digitale. Uansett hva dagens barn skal bli når de blir store må de ha digital kompetanse for å håndtere oppgaver og skape nye forretningsmuligheter. Derfor må koding bli en sentral del av skoleopplæringen. Ikke fordi alle skal bli programmerere, men fordi de skal forstå verden og de skal skape nye muligheter. Koding er et sentralt fag for å bygge det 21. århundrets ferdigheter. Like viktig er det at unger lærer seg å skrive, selv om ikke alle skal bli forfattere.

Den andre viktige årsaken til behovet for en digital framtidsskole er at dagens utdanningssystem har store utfordringer. Eller rettere sagt – norske elever skårer lavt på internasjonale målinger og gjør det dårlig i flere fag. Samtidig vet vi at frafallet er på hele 30 prosent i videregående opplæring og at læringsmotivasjonen synker tidlig. Kostnadene ved at elever faller utenfor er enorme – både for hver enkelt ungdom og ikke minst for samfunnet. Kan teknologi bidra til å redusere skolens utfordringer? Svaret er høyst sannsynlig ja. Med kognitiv og adaptiv teknologi kan vi skreddersy og tilpasse læringen til hver enkelt elev. Slik kan vi sørge for at teknologi gir alle elever bedre forutsetninger for å lykkes med læring.

“Vi kan ikke lære barn at svaret finnes på side 63 i en lærebok. Vi må lære barn å lære”, sa en rektor til meg. Og nettopp det er poenget. Vi må sko ungene med utforskertrang, skaperevne, kreativitet, kritisk tenking, evne til samarbeid og kommunikasjon. Hun gir nettbrett til førsteklassingene og fyller de med digitalt læringsinnhold. Hun sørger for at lærerne har digital pedagogisk kompetanse. Men de bruker ikke teknologi for teknologiens skyld – de bruker også legoklosser, bøker og klatrer i trær. Men med fokus på forskningsmessig god læring, metodikk og gode digitale tjenester løftes elevene vesentlig. Lærerne opplever en enorm effektivisering av planleggingsarbeidet. Elevene er i større grad motivert, engasjerte og aktive i sitt eget læringsarbeid. Elevene mottar hyppigere og mer konkrete tilbake- og fremovermeldinger som bidrar til at de i større grad blir bevisst sin egen læringsprosess.

Teknologi i seg selv skaper ikke magi for læring, det er i kombinasjon med trygge digitale pedagoger og godt digitalt innhold de gode læringsopplevelsene og -resultatene skapes. Kartlegginger viser at det er de yngste og de eldste lærerne som har lavest digital kompetanse. Det betyr at lærerutdanningen ikke tar sin oppgave på alvor når de lar lærerstudenter fullføre uten digital praksis. Samtidig viser IKT-senterets siste kartlegging at 6 av 10 skoleledere ikke gir lærerne digital kompetanseheving. Det betyr at det er bingo om barnet ditt har en lærer som evner å skape en digital læringshverdag. Samme kartlegging viser at det er 3,6 elever per digitale enhet, men at det noen steder er helt opp i 20 elever som må dele. Og verst av alt – utstyret brukes ikke og er ikke integrert i læringsarbeidet. 6 av 10 elever bruker digitale verktøy sjeldnere enn en gang i uken.

Når skolebyråd i Oslo, Tone Tellevik Dahl, og kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen, nå skal lage sine digitale framtidsatsinger må de utviske digitale skiller og sørge for at alle skoler kommer opp på samme nivå. De må sikre at lærerne får digital kompetanse, at skolene har nok og tilgjengelig utstyr for alle elever og at læringsinnholdet er digitalt.