IEA sier i dag at verden ikke kommer videre i klimaarbeidet uten CO2-prising. Mange er enige i dette utsagnet. Kun dersom man priser CO2 tilstrekkelig høyt vil det lønne seg å utvikle fornybar kraft i stedet for kull. Kun dersom man priser CO2 tilstrekkelig høyt vil vi kunne redusere energiforbruket i verden.
Akkurat hvor prisen havner er usikker. Men det er sikkert at man trenger langsiktiget og tydelige rammevilkår for å jobbe med klimaproblematikken.
Utspillet kommer parallelt med stadig lavere forventninger til COP 15 – klimatoppmøtet som skal sørge for at verdens politikere enes om mål og mekanismer for å redde klimaet.
Det er lett å bli pessimistisk når de ikke enes på toppen. Men selv om det er nødvendig med de store internasjonale politiske avtalene er det også sunne signaler i markedet – uavhengig av treghet i det politiske systemet – som man kan jobbe videre med i det politiske tomrommet.
Vi er inne i en god klimasirkel som vi så vidt har sett begynnelsen på. Vi ser i vårt prosjekt Grønn IT en stadig økende andel bedrifter som velger å miljøsertifisere seg, enten gjennom ISO 14001, EMAS eller Miljøfyrtårn, og som dermed jobber med å redusere sine klimagassutslipp. I tillegg er det mange som fører klimaregnskap og setter seg mål om utslippsreduksjoner, selv om de velger å ikke sertifisere seg. Store norske aktører som Tandberg, Telenor, EDB, Ergo og ikke minst ATEA tar grep: de måler det de selv forårsaker av utslipp, igangsetter tiltak for å redusere disse utslippene og eventuelt også klimanøytraliserer seg ved kvotekjøp.
Selskaper som tar et slikt klimaansvar i egen verdikjede begynner samtidig å se litt nærmere på sine leverandører og samarbeidspartnere og kreve at de også tar et klimaansvar.
Det vi ser er en god sirkel som skjer uavhengig av politiske prosesser. Man kan ikke forbedre det en ikke kan måle, og man har i alle fall begynt å måle nå (og å diskutere all problematikken knyttet til CO2-enheter – men det er en annen sak). Man har oppnådd positive resultater. Særlig har bedriftene tatt egen medisin og redusert reisevirksomhet og energiforbruk, noe som også gir positive økonomiske resultater. Bedriftene kvalifiserer seg gjennom dette arbeidet til anbudsprosesser hos potensielle kunder som krever at leverandørene deres jobber med klimaperspektivet. Og bedriftene merker andre målbare og positive effekter, som for eksempel at de ved å ta klimaansvar blir mer attraktive for yngre arbeidstagere.
Tilsammen har man ved disse spredte enkelttiltakene begynt å få på plass ”best practice” – erfaringer som kan være nyttige for andre i samme situasjon – bedrifter som ønsker å ta i bruk IT for å måle og redusere sin klimabelastning.
Det er ikke bare it-selskapene i mellom som ser verdikjeden med nye øyne. Microsofts ”chief environmental strategist” sa på OECD-konferansen i Danmark i vår at han regnet med at sluttbrukeren av Microsofts it-tjenester innen fem år ville kreve å få vite hvilket CO2-avtrykk en enkelt it-tjeneste har.
Dette er jo egentlig en form for CO2-prising: jo lavere CO2 du representerer desto større mulighet har du til å få meg som kunde.
Dette gjelder ikke bare it-tjenester heller. Om Kina ikke påtar seg store internasjonale forpliktelser på politisk nivå vil jeg tro at mange kinesiske fabrikker vil møte et marked som også forholder seg til CO2 – som for eksempel Stormberg, den norske turtøyprodusenten som følger opp sine kinesiske fabrikker.
I Dagens Næringsliv sier Norges sjefs-klimaforhandler Hanne Bjurstrøm at en klimaavtale blant annet bør inneholde «en tallfestet forpliktelse om energieffektivitet per produsert enhet». Dette er kun en annen versjon av Microsoft sin CO2 per tjeneste-tankegang. Det er dette vi kaller grønn it gjennom hele leveransekjeden: at man måler og optimaliserer ressursbruken i alle ledd av produksjon og distribusjon.
Den gode sirkelen er så vidt begynt. Når de store gutta en vakker dag enes om faktiske CO2-priser vil mye allerede være på plass på «bakkenivå» i form av mekanismer og metoder for å måle og redusere utslipp.
Dagens arbeid i det frie markedet er ikke forgjeves selv om politikerne stamper litt. Markedet forbereder grunnen for politikken.